Kunstig intelligens vil påvirke, eller til og med dramatisk endre hvordan mye av omgivelsene våre ser ut.

De aller merkeligste bildene jeg vet av, er bilder fra Googles nevrale nettverk, et verk som når det blir bedt om tenke fram bilder på egen hånd – en slags datamaskins drømmetilstand – produserer bilder som er merkelig surrealistiske, men på samme tid nifst menneskelige.

LES OGSÅ: En intelligens å dø for

Egentlig, om en ser kjølig og saklig på det, er det jo ingen ting nifst over det. At Googles kunstige intelligens er i stand til å bruke egen «fantasi» og egen læring for å produsere bilder er jo i prinsippet ikke noe annerledes enn at kunstig intelligens kan lære mer effektive metoder for å styre veikryssene i en by, eller styre fartøy på egen hånd. Men bilder er sterke. Det jeg ser i Googles nevrale nettverks bilder er visuelle inntrykk som er skapt, men ikke av et menneskes blikk, eller et menneskes erfaringer. Det er noe grunnleggende ukjent og spesielt over å se noe annet enn et menneskesinn skape bilder.

LES OGSÅ: De er farligere enn atombomben

Kunstig intelligens er et umåtelig kraftig verktøy. Det kan gjøre prosesser og nyvinninger mulig som vi aldri før har vært i nærheten av å mestre. Utviklingen går stadig raskere, og om ikke så lenge vil vi ha skapt maskiner som kan lære mer, raskere, og basert på egen læring utvikle nye løsninger og fatte egne beslutninger, på en «bedre» måte enn mennesker kan. Jeg skriver «bedre» i anførselstegn, fordi det jo ikke egentlig er bedre vi snakker om, men annerledes. En annerledes kreativitet, en annerledes evne til abstraksjon, en annerledes logikk.

LES OGSÅ: Gjør talestyrte dingser oss til drittsekker?

Derfor fører kraften som ligger i kunstig intelligens også med seg etiske, moralske og samfunnsmessige utfordringer. Hva betyr det for oss som mennesker, når en annen logikk enn menneskets egen, ligger til grunn for en viktig beslutning? Selv om vi fullt ut styrer premissene for en problemstilling vi forer en maskin med, er det likevel ikke sikkert vi vil kunne forstå hvordan maskinen har kommet fram til konklusjonen. Hvem blir da ansvarlig for følgene av beslutningen? Vi bruker mye tid og krefter på å krangle om hvordan omgivelsene våre skal se ut. Alt fra reguleringsplaner til arkitektoniske løsninger i nærmiljøene våre vekker sterke følelser og meninger i mange. Vi finner stor glede i klær som har et lekkert uttrykk, eller i en bil som har et stilig design. Men Hackrod, en bil hvis design i stor grad bygger på kunstig intelligens, har et understell som mer ser ut som noe et insekt ville konstruert, enn noe en menneskelig designer ville kommet opp med på egen hånd. Kunstig intelligens vil påvirke, eller til og med dramatisk endre hvordan mye av omgivelsene våre ser ut.

Alt dette påvirker så klart hvordan vi tenker som mennesker, og hva slags valg vi tar. Silvia Seres, president i Polyteknisk Forening, har påpekt hvordan noe så enkelt som smarttelefonen har forandret måten vi lever og jobber på, og problematisert hvordan den teknologiske utviklingen foregår i et tempo som gjør at offentligheten blir hengende etter.

Det tror jeg hun har helt rett i. Vi trenger en offentlighet som søker å forstå det fulle omfanget av den teknologiske revolusjonen vi befinner oss i, og vi her i Norge trenger å være delaktige i den selv, slik at våre verdigrunnlag, og våre stemmer, og våre tanker, er med å forme den nye teknologien, og hvordan den anvendes.

I et slikt perspektiv er for eksempel forskerne ved NTNU og Telenors AI-lab her i Trondheim, og aktørene i Trondheim som utvikler nye løsninger som tar i bruk kunstig intelligens, umåtelig viktige. Vi må eie den teknologiske revolusjonen innen kunstig intelligens, og gjøre god nytte av den. Men da må vi søke å forstå den, og diskutere hva den reelt innebærer. Selv om det kan virke fjernt, og fremmed.

snorre.valen@technoport.no