Det som gjorde livet til «Sex og singelliv»-kvinnene mest misunnelsesverdig, var verken sexen, skoene eller de kule festene på Manhattan. Det solide vennskapet derimot.
Selv om venninnegjengen hadde tørsten etter kjærlighet, mannfolk og Hermès-vesker til felles, var de fire karakterene Carrie, Miranda, Samantha og Charlotte svært forskjellige. De kunne krangle så busta føyk og hadde ulike verdier, men vennskapsbåndet var ubrytelig. Jeg savner dem fortsatt.
Denne uka er det 20 år siden amerikanske HBO sendte den første episoden av «Sex og singelliv» («Sex and the city»). Tv-serien om de fire, single kvinnene i 30-årene, bosatt i New York, ble et popkulturelt fenomen som ga innblikk i nettopp samhørigheten i en jentegjeng. Vi ble presentert for kvinner som tok for seg av menn og som onanerte uten skam (selv om det satt langt inne hos den besteborgerlige Charlotte). De hadde selvironi og kunne være politisk ukorrekte så det holdt. Et treffsikkert manus var også avgjørende for at underholdningsserien ble en suksess.
FIKK DU MED DEG DENNE? Tvilsomme svenske metoo-tilstander
Endelig en serie om kule damer – og ikke kule menn. De spankulerte rundt i den den gang kule bydelen Manhattan (i dag er det vel Brooklyn som gjelder) iført oppsiktsvekkende klær, og hadde kreative jobber (frilansjournalist, advokat, PR-agent og gallerist). Og de datet i ett hakkendes kjør. Vi kunne le av Samantha som klaget over menn som hadde usmakelig sæd. Vi kunne diskutere hovedpersonen Carries valg av kjærester. Er ikke finansmannen Mr. Big – Carries store kjærlighet – egentlig en selvopptatt drittfyr? Burde hun heller ha valgt den jordnære møbelsnekkeren Aidan? Vi var i hvert fall enige om at den eldre, russiske kunstneren Aleksandr var total skivebom. Makan til needy og selvopptatt fyr!
Serien ble også sett med feminist-briller. Den tok opp likestilling både i sexlivet, på jobben og i hjemmet. Advokaten Miranda ble urettmessig forbigått av mannlige kolleger samtidig som hun måtte sjonglere mammarollen, konstant dårlig samvittighet og lange arbeidsuker.
Da jeg som journalist skrev en artikkel i forbindelse med tiårsjubileet, innvendte en kollega at det neppe styrket kvinnekampen at tv-idolene våre var damer med flate mager, latterlig dyre Jimmy Choo-stiletter og hvis store mål her i livet var å finne en mann. Jeg minnes også at det nærmest var kul umulig å få noen kvinneforskere ved NTNU til å kommentere fenomenet. Var det stuerent å kalle Carrie & co. feminister? Jeg mener det. I likhet med menn er kvinner sammensatte. Du kan være hjernekirurg, se «The Kardashians» og kjøpe en veske til 10 000 kroner – og likevel være opptatt av likestilling.
Og det må da lov å ha det litt gøy? 14 år etter at serien ble avsluttet, savner jeg fremdeles noe som kan fylle tomrommet etter antiheltinnen Carrie. Selv om «Sex og singelliv» på mange måter er utdatert (det var eksempelvis forsvinnende få fargede med i serien), savner jeg humoren som man ikke finner i dagens gravalvorlige «Skam» og «Unge lovende».
Jeg begynner vel å bli gammel. Skammen har jeg mistet og jeg er definitivt ikke ung og lovende lenger. Men litt glamour og drinker blir det aldri nok av.
Lite slår en god nabokrangel