Enkelte deler av den norske offentligheten kan synes å mene at alt vil løse seg om vi alle får en psykolog. Det er et fåfengt forsøk på å rettferdiggjøre en urettferdig verden.

At psykisk helse er viktig er noe alle er enig i. Regjeringen satser på psykisk helse, det er en rekke interesseorganisasjoner som arbeider for bedre psykisk helsetilbud, og selv er jeg del av studentdemokratiet i Bergen, hvor fokuset på psykisk helse er enormt. Regjeringen økte bevilgningene til rus og psykisk helse med 400 millioner i 2014. I studentvalgkampen som nettopp gikk ved UiB var det ingen valgsak som ble så mye nevnt som studentenes psykiske helseproblemer.

LES OGSÅ: De unge må få vite at vi er glad i dem uansett

Psykiske lidelser rammer 50 prosent av den norske befolkning, og tar flest leveår av alle sykdommer, kan vi lese på Venstres nettsider. SV peker på at livskvalitet og fattigdom kan påvirke ens egen psykiske helse, men i tiltakslisten deres står det ikke annet enn at folk må få hjelp ut i arbeid om de sliter. Igjen er det ingenting om årsakene til psykiske helseproblemene.

Selvhjelpslitteraturen er verre, med sine oppfordringer om å tenke «positive tanker», sette seg mål, rydde rommet eller meditere hver dag. Slik internaliseres skaden du går med, den blir din egen skyld og din egen fortjeneste. Det er noe galt med deg.

LES OGSÅ: Uakseptabelt mange selvmord i psykiatrien

Selv har jeg som pasient i det psykiske helsevesenet blitt servert følgende fortelling: Du kommer aldri til å bli lykkelig, depresjonen er vedvarende og den forsvinner ikke. Det beste man kan oppnå er lettelse, gjerne en midlertidig en. Heldigvis har min nåværende psykolog vært flinkere enn å fortelle akkurat denne fortellingen, men det er en av få som har gjort. Stort sett er det min feil at jeg er syk, og det kommer aldri til å gå over.

Denne fortellingen er betryggende, og den tar på alvor at psykisk helse er nettopp det: Alvorlig for dem som opplever det. Ikke minst rasjonaliseres tanken som enhver i dyp sorg, uendelig angst eller kvelende stress selv føler, nemlig at dette er følelser som aldri vil ta slutt. Dyktige psykologer med årevis av forskning er antageligvis også de som har kommet frem til at dette er effektive premisser for terapi.

Samtidig er det en forferdelig historie. Det er en historie som faktisk forteller deg at du blir aldri lykkelig, aldri fornøyd. Kanskje du også får høre at det er reisen i seg selv som gjør livet verdt å leve, og alt du kan gjøre er å arbeide hele livet, nå dine mål og oppleve selvrealisering i arbeidet ditt.

LES OGSÅ: Antall selvmord i befolkningen er redusert de siste 30 årene

Dermed er fortellingen nettopp en rasjonalisering av den verdenen vi lever i. Som Mark Fisher skriver i Capitalist Realism lever vi i et post-disiplinært samfunn. Det er ikke lenger lærerens eller sjefens autoritet som får oss til å gjøre det vi skal, men den fullstendige og altomfattende kontrollen som sosiale normer utøver på oss til enhver tid. Prosessen vi inngår i for å bli den gode arbeideren vi skal bli, er uendelig, og alltid til stede.

Som Arthur Schopenhauer, en som nok omfavner den individualiserte lidelseshistorien mest av alle, så fantastisk beskrev i sitt essay «On the vanity of existence»: «Vår eksistens har intet å hvile på, med unntak av en flyktig nåtid. Dermed er eksistensens form essensielt sett uendelig bevegelse, med ingen mulighet for den midlertidige pausen vi alltid strever for. Det minner om en mann, løpende ned fjellet, som ville falt om han forsøkte å stoppe, og bare kan holde seg på bena ved å fortsette å løpe.»

Les om Ungdata her: De er fremtidsoptimister, likevel øker prestasjonspresset.

Det Schopenhauer overså er at mannen ikke løper alene, og at farten ikke er konstant. Det er ikke bare eksistensen i seg selv som tvinger mannen til å løpe, men den konteksten eksistensen er i. Og den konteksten endrer alt. Fred får du aldri, men det blir ikke mindre fred av å ha regninger og husleie du ikke kan betale. Livet er kjipt, men det blir desto kjipere av den daglige diskrimineringen og trakasseringen av en rekke forskjellige mennesker. I et samfunn basert på at hele livet ditt bygger opp til din egen karriere, er heller ingen sosiale situasjoner frisoner fra en kontinuerlig konkurranse. Mennesker lever ikke med, men mot hverandre.

Disse fundamentale strukturene ødelegger vår psykiske helse. Vi tar ikke psykisk helse på alvor før vi anerkjenner at samfunnet vi har skapt gjør den dårligere. Depresjon er ikke bare et spørsmål politikere har ansvar for å løse, den er også politisk skapt.

Hør vår debatt-podkast: - Man må kunne tåle karikaturer av profeten

Hør våre kommentatorer snakke om mer Ap-krangel, nynorskkrangel, byggekrangel og shortskrangel

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter