Uten fastlegenes velvillige medvirkning, også med sykmeldingene, rakner Nav – og velferdsstaten. Og i motsetning til hva folk flest synes å tro, sykefraværet har vært synkende siden 2009.
Det stormer stadig rundt fastlegeordningen. Helsedirektoratet har med nye undersøkelser bekreftet at det har vært en formidabel vekst i oppgaver vi fastleger forventes å utføre. Mine kolleger sitter stadig lenger ut over ettermiddager og kvelder – vi løper fortere, og sist høst meldte også mine venner i det såkalte Trønderopprøret at nok er nok. Og vi lurer stadig på om helseministeren har fått det med seg.
Der fastleger møtes, sukkes og stønnes det. Ikke over at vi misliker jobben eller pasientene våre. Men over «papirarbeidet», alt dette vi skal uttale oss om, dokumentere, attestere, vurdere og melde. Ikke bare legeattester for småsyke skoleelever, forsikringsselskaper som skal vite en masse om våre pasienters tidligere sykdommer, eller stadig mer omfattende arbeid med førerkortene. Eller med barnevernet.
Les også: Betenkelig at fastleger fortsatt tar ulovlig gebyr
For det er da jeg hører at det også sukkes over alt det Nav forventer av oss, av sykmeldinger og erklæringer om våre pasienters evne til å klare arbeidet sitt. Er det «sykdom» som ligger til grunn, eller er det andre slags vansker og konflikter som best skal løses på andre arenaer? «Ta denne kalk fra oss», hører jeg noen av mine kolleger si, når de ønsker å bli kvitt alt dette arbeidet med sykmeldinger, dialogmøter og uføreerklæringer.
Da får jeg lyst til å minne mine kritiske kolleger om hvilket fantastisk mandat samfunnet har gitt oss, med denne nesten ubestridte retten til å føre samtaler med våre pasienter om hva de faktisk gjør i jobben, og hva som nå står i veien for at de kan gjøre den. Og at vi, etter slike samtaler, har dette redskapet som heter sykmelding til rådighet – at vi kan sette vårt navn under en erklæring som gir dem rett til å være borte fra jobben, helt eller delvis, med lønna i behold. For mange er et slikt fritak helt åpenbart nødvendig. For andre kan det være vanskeligere å vurdere om en sykmelding er berettiget.
Opptatt av debatt? Les også: Jeg gleder meg hver gang jeg kan ta sol, jeg. Kan jeg få gjøre det i fred uten alt maset om at det er farlig?
Poenget mitt er at dette er helt usedvanlig virksomme «resepter», ofte langt viktigere enn hva vi ellers skriver på en reseptblokk, eller en e-resept. Og hvem ellers skulle våre pasienter ha som kyndige samtalepartnere i slike situasjoner? Vi kjenner dem jo, ofte gjennom mange år og mange kriser, og har all annen tilgjengelig informasjon fra våre sykehuskolleger for hånden.
Men som alle andre kraftfulle resepter kan også sykmeldinger ha sine bivirkninger. Den som «søker sykerollenes beskyttelse», som samfunnsvitere kan uttrykke det, vil også erfare at sykerollen er beheftet med ulemper og forpliktelser. Det er som vi lærte i barndommen, at hadde du lagt deg syk i senga, var det ikke opplagt at du fikk gå i den bursdagen på kvelden. Den som er sykmeldt, er på et vis satt under administrasjon. Tap av autonomi, som det igjen heter på fint.
Mer debatt: Han sier, når jeg går forbi på Solsiden: «Se. Gamle kjerringa!». Utsagnet hans treffer meg rett i magen
Dette må vi fastleger også ha i tankene når vi vurderer om en sykmelding er riktig resept. Og enda viktigere er det å ha ørene åpne for at det kan være andre saker enn sykdom som har ledet vår pasient til legekontoret. Sinne, for eksempel. En opplevelse av urettferdighet eller krenkelse i jobben, med signaler fra kropp og sinn som også kan tolkes som sykdom, eller dette som vi en sjelden gang kan høre: «Jeg sykmelder meg!»
Slikt kan volde oss allmennleger mye besvær. Først og fremst må vi lytte, både med hjerne og hjerte, og danne oss et bilde av om den vi har foran oss faktisk er blitt syk. For selvsagt kan de påkjenninger som følger av urimelig og urettferdig behandling, eller av brutal medieeksponering, noen ganger medføre både kroppslige og psykiske symptomer som gjør vedkommende uskikket til å mestre jobben. Da har vi fastleger også muligheten til å gi dette en medisinsk merkelapp. Diagnose P02 heter det, «Situasjonsbestemt psykisk ubalanse». Den kan vi også unntaksvis bruke ved akutte hendelser og sorg. Men ikke i lang tid. Det passer Nav på.
Så mitt ønske og min oppfordring til mine koller er, at midt i vår travle hverdag – ikke gi opp samarbeidet med Nav! La heller andre oppgaver ligge på vent. For uten oss fastleger som velvillige medarbeidere, stanser velferdsstaten.
Hør vår debatt-podkast: - Man må kunne tåle karikaturer av profeten
Hør våre kommentatorer snakke om mer Ap-krangel, nynorskkrangel, byggekrangel og shortskrangel
Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter