De alvorlig psykisk syke fangene blir glemt. Bruk av isolasjon i fengslene grenser til tortur.

Å tilby et menneske en time lufting, og et isoleringsrom på knapt 7 m² er uverdige forhold som må avvikles i kriminalomsorgen. Det er ikke en enkel påminnelse å ta innover seg. Spesielt om du tenker at disse menneskene er dømt for drap, vold og overgrep. De sitter i fengsel fordi de har begått skremmende kriminalitet. I isolasjonscellen fremstår de som voldelige, aggressive, avvisende, depressive og dyssosiale. De er kriminelle samt at de er alvorlig psykisk syke.

LES OGSÅ: Ropekonkurransen

Dersom menneskeverdet skal være ukrenkelig i vår moderne rettsstat er det viktig å ha prinsippet og påminnelsen om at vi som medmennesker ikke må glemme de glemte fangene. NRK Brennpunkt-dokumentaren «fengslet og forlatt» har vist oss hvordan vi som medmennesker og at våre politikerne har glemt hvordan vi skal straffeforfølge alvorlige psykisk syke slik at de skal oppleve en human rettsstat. De aller sykeste innsatte ved Ila fengsel og forvaringsanstalt blir isolert og noen av dem sitter på isolasjon i opptil seks år, uten forsvarlig oppfølging eller psykiatrisk behandling.

LES OGSÅ: Ting vi ikke skjønner

Psykiatere og andre fagpersoner som Randi Rosenqvist har advart mot bruk av isolering av psykisk syke fordi isoleringen gjør fangene sykere og farligere. Å isolere en innsatt i et ensomt, sterilt og upersonlig rom er for meg en veldig inhuman metode kriminalomsorgen bruker for å vise omsorg og rehabilitere farlige fanger.

Bruk av isolasjon i kriminalomsorgen grenser til tortur av mennesker som kan ende i forvaring resten av livet. For å sikre alle fanger en human straffedom må bruken av isolasjon forbys i norske fengsel. Tanken om at det er fullt mulig å rehabilitere og hjelpe et annet menneske til å bli en bedre samfunnsborger ved å fengsle dem og etterlate dem ensomme i en celle må forlates. Denne isolasjonstanken må rettsstaten og kriminalomsorgen gå bort ifra, fordi den fungerer ikke og har ikke rot i virkeligheten til de innsatte. Domstolene dømmer alvorlig psykisk syke mennesker til fengsel, fremfor å dømme dem til psykisk helsevern. Det er problematisk for den enkelte fangen, men også for rettsstaten.

LES OGSÅ: Vakten dro meg ut av utestedet og la med i trappa

Norges eneste spesialsykehus for sinnslidende Reitgjerdet har blitt nedbygget. Kapasiteten i psykiatrien har blitt kuttet siden 1960. I 1960 var det 18 000 senger i norsk psykiatri og 58 år senere er det litt under 4000. Den dårlige kapasiteten i psykiatrien går utover de aller mest sårbare sinnslidende fangene. Psykologer og psykiater er én dag i uken på Ila fengsel og forvaringsanstalt. Forholdene i fengslene må ikke være sykdomsskapende, de må være sykdomsforebyggende. Derfor må det stilles krav til politikerne om at psykologer og psykiater skal være tilgjengelige på Ila hver dag. Dersom en innsatt utvikler alvorlige psykiske vansker under soning må den innsatte ut av fengselet og inn i en psykiatrisk institusjon for utredning og behandling. Regjeringen må prioritere flere senger i psykiatrien og flere psykiatere i fengslene slik at de innsatte skal få den psykiatriske behandlingen som de trenger.

LES OGSÅ: Ja til barnearbeid

Heldigvis har stortingspolitikerne våknet og de har forstått alvoret i måten de har forsømt arbeidet i å prioritere et bedre tilbud i fengsel for de sykeste fangene. Stortinget arbeider med en lovproposisjon om nye regler for utilregnelighet. Når loven blir vedtatt i sin helhet håper jeg vi har en ny lov som forbyr bruk av isolasjon og at kriminalomsorgen vil se færre alvorlig sinnslidende i fengsler.

De hadde kanskje ikke en vellykket barndom. Oppveksthistoriene til mange av lovbryterne kjennetegnes av at de har vokst opp under vonde oppvekstvilkår og negative miljøer. De manglet noen som så dem, som lyttet til dem, som heiet og støttet dem. Omsorgspersonene sviktet, kontaktlæreren sviktet, helsesøsteren sviktet, barnevernet sviktet, vi alle som samfunn sviktet dem i barndommen. I voksen alder er de dømt til forvaring, ingen organisasjoner taler deres sak, – og derfor må vi ikke glemme dem eller gi dem opp. Vi må aldri glemme å vise empati og å prøve å forstå årsak og virkning av andre menneskers lovbrudd og feile valg. Så la det være en klar påminnelse til oss alle – husk på dem som er i fengsel, som om dere var fanger sammen med dem.