Vi får stadig flere fattige barn og unge i Trondheim. I Norge har andelen fattige barn økt fra drøyt tre prosent ved tusenårsskiftet til ti prosent i dag.

Nesten 100 000 barn lever i fattigdom her i landet. Skal vi bekjempe problemet, må flere av de som faller utenfor, komme i arbeid.

Adresseavisen fortalte før helgen at Trondheim får cirka 2,8 millioner kroner fra staten for å bekjempe fattigdom blant unge. Pengene kommer fra Nasjonal tilskuddsordning mot barnefattigdom, som deler ut 270 millioner kroner i år. Den nasjonale potten har økt betydelig, men Trondheim får mindre enn før. En rekke gode tiltak i byen hadde fortjent mer støtte.

Kampen mot fattigdom blant unge må likevel ses i et større perspektiv. Først må vi finne ut hva som er årsaken til at Norge får stadig flere unge fattige, til tross for at politikere av ulik farge lenge har ment at dette er et av landets aller største problemer.

Økningen i antall fattige skyldes at stadig flere faller utenfor den generelle velstandsøkningen. Det er ikke snakk om materiell nød, men om såkalt relativ fattigdom.

Det gjør ikke problemet mindre alvorlig. Relativ fattigdom betyr at mange barn og unge ikke kan være med på aktiviteter som de fleste barn tar som en selvfølge. Det er vondt for barn å falle utenfor på denne måten, og i et land der de fleste av oss lever i overflod, er det uakseptabelt.

LES OGSÅ: Ap vil kjempe mot barnefattigdom

Kampen mot fattigdom blant barn og unge må drives på to nivåer samtidig. På kort sikt må vi hjelpe fattige barn slik at de kan delta i aktiviteter som det store flertallet er med på. Det aller viktigste er at flere kommer i arbeid.

Mange av de fattige barna har foreldre som er innvandrere. Vi tok for få år siden imot et stort antall flyktninger, og mange av dem står fortsatt uten jobb. Arbeid er løsningen for å komme seg ut av fattigdom. Det betyr at hver enkelt må gjøre en innsats for å bli en del av det norske samfunnet, samtidig som vi trenger en mer aktiv integreringspolitikk.

De aller fleste nordmenn har god økonomi. Det gir oss desto større grunn til å ta fattigdommen blant barn og unge på det største alvor. Kvaliteten på et samfunn bør måles ut fra hvordan vi behandler våre svakeste.