Naboen kan, med loven i hånd, kreve at du feller dikterbjerken som du er så glad i. Du nekter selvsagt. Naboen svarer med å la sin hund rutinemessig gjøre fra seg på trappa di.
Dermed er krigen i gang. Bæsj mot bjørk. Konflikten ebber neppe ut i fred, skal vi tro forfatterne av boka «Den jævla naboen» (2017). I arbeidet med boka prøvde de å finne naboer som hadde blitt venner etter å ha kranglet, men det greide de ikke. Selv om de hadde intervjuet over hundre kilder.
Det kan se ut som det er enklere å bli venner med eksen etter en fæl skilsmisse, eller med en bror etter en opprivende arvestrid, enn å enes med den gale, selvgode naboen. Kanskje det handler om at du kan holde både ekser og søsken på en armlengdes avstand. En gjenstridig nabo derimot, han eller hun får du midt i fleisen hver gudskapte dag.
Andres liv midt i fleisen er ofte noe som forpurrer freden. Leserinnlegget «Det føles ekkelt å ganske så ufrivillig bli en del av naboens familieliv» var et av de mest leste leserinnleggene i Adresseavisen denne uka. Innlegget er forfattet av en beboer som synes det går på bekostning av privatlivet når naboen verken har gardiner, gjerde eller hekk. Det blir for mye innsyn begge veier. I tillegg forstyrrer naboens unger når de hopper på trampolinen. Personen mister lysten på å gå ut. Til slutt velger vedkommende å si ifra til barna, og det faller ikke i god jord hos far i huset.
Hva som blir enden på nidvisa, vet vi ikke. Men vi vet at nordmenn er på verdenstoppen i nabokrangel. Verst er rikingene i byene, ifølge eiendomsmeglere. Jo dyrere boligene er, jo mer nabokrangling. Ressurssterke personer med store verdier, er de som verner mest om det de eier. De kommer trekkende med familieadvokaten og tar i verste fall saken til retten. For det handler om prinsipper, man kan da ikke bare ta seg til rette!
Et trekk ved nordmenn som gjerne bidrar til hardere fronter, er at vi er passiv-aggressive. Hatet koker innvendig, det putrer i eder og galle. I stedet for å opptre som en latiner og skrike den «psycho» naboen oppi trynet, velger vi å sette i gang et psykologisk spill. Eksempelvis slutter vi å hilse på hverandre. Den type sosial amputering går rett i fletta på folk. Et annet skittent triks er å stirre folk i senk. I «Den jævla naboen» fortelles det om en familie på Nesøya som opplevde at naboekteparet stilte seg opp og stirret intenst på dem hver gang de var ute i hagen. Familien syntes dette var så ubehagelig at de til slutt ikke orket å bruke hagen.
Noen tar imidlertid fram storslegga, bokstavelig talt. Historien om mannen i Asker som sagde naboens uthus i to, var lenge godt avisstoff. Han mente at uthuset, som ble bygd rett etter krigen, lå flere meter inne på hans eiendom. En helg da naboen var på ferie, bestemte han seg for å «redusere uthuset til lovlig størrelse». Den handlekraftige fyren ble dømt både til fengsel og til å betale flere hundre tusen kroner i erstatning, samt saksomkostninger.
FIKK DU MED DEG DENNE? Umodent å sutre over russen
Vi ler gjerne godt av sånne Donald Duck-aktige nabokonflikter. For noen idioter. Ikke rart det er krig i verden. Flytt til gokk hvis du ikke tåler byens larm (men på landet krangler de om jaktgrenser og veier). Sånne ting sier vi gjerne. Helt til det er du som får en jævla nabo. Som til tross for protester, bygger en voldsom garasje som forringer utsikten og dermed verdien på din bolig. Eller som har for vane å fyre opp kappsaga søndag morgen. Å bli avvist eller ikke respektert, er vonde følelser som bidrar til mye agg hos den mest fredsæle blant oss.
I tillegg til krangel om tomtegrenser, er det særlig sjenerende busker og trær som er roten til mye ondt blod. Krangel om et grantre i Sandefjord havnet til slutt i menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Men det er faktisk sånn at du må beskjære eller felle trær hvis de er «til vesentlig skade eller ulempe» for naboen (Naboloven). På en annen side bør naboens hainnhoinn holdes i bainn – den har i hvert fall ingen rett til å oppholde seg i din hage. Ellers er det en del vi bare må finne oss i. Moderate mengder matos, trampolinestøy, festbråk og gressklipping bør du tåle.
Selv om det finnes en rekke bestemmelser i lovverket, er det likevel vanskelig å trekke en klar grense mellom hva som er ulovlig og lovlig. Mange saker må avgjøres ved skjønn. Men det er vel her at hunden ligger begravet? Vi mennesker er forskjellige, og hva som provoserer er subjektivt. Personlighet, oppdragelse og alder spiller inn. Noen er rett og slett ikke skapt for diplomatiet, mens andre elsker en god nabokrangel.
Personlig har jeg aldri klaget på noen nabo. Det handler i bunn og grunn om at vi sitter helt stille i båten. Tomten vår er definitivt ingen funklende diamant i nabolaget, og jeg ville ikke bli sjokkert om noen klaget. Når naboen på baksiden av huset setter seg ned i solstolen på den nyoljede platten sin, er han et hjelpeløst vitne til vår bakhage som minner mest om et deponi hos Snøfte Smith. Så da den samme naboen spurte om han aller nådigst fikk luke ugress på vår grunn, var det ikke nei i vår munn. Her er det bare å ta seg til rette.