Idrettens største rettssak ble avverget i siste liten. Her var det mange med dårlig samvittighet som trakk et lettelsens sukk.
Til en pris av fem millioner dollar klarte Lance Armstrongs advokater å forhandle syklisten fri fra et rettsoppgjør som kunne kostet ham 100 millioner dollar. Saken «The United States of America vs. Lance Armstrong» skulle gått i Washington i disse dager.
LES OGSÅ: Blekens innlegg om Ottervik var ikke personangrep eller sjikane
Over 40 vitner var innkalt. Vi kunne fått innsikt i en av tidenes mest sofistikerte dopingsaker. Vi kunne fått all dritten pent anrettet på bordet. Vi kunne fått kjennskap til hvem som visste og hva de visste. Vi kunne sett flere dopere og syndere løftet frem i lyset og vi kunne avslørt lederne som sviktet idrettens mål og mening.
Rettssaken kunne korsfestet og ruinert Lance Armstrong, men det er langt fra det viktigste. Retten kunne avslørt hvor råtten sykkelsporten var og gitt oss et sjeldent innblikk i kulissene hos et av de store internasjonale særforbundene.
LES OGSÅ: Det aller største Trondheim kan oppnå
Mye av det som har skjedd der, og fortsatt skjer (?), tåler ikke offentlighetens lys. Når kommersielle hensyn blir viktigere enn rettferdig idrett, kan man overhodet ikke stole på resultatlistene.
Vi har lenge skjønt at det internasjonale sykkelforbundet hadde kjennskap til dopingen i US Postal, Armstrongs bejublede sykkellag. De gangene dopingjegerne hadde noe på ham, kjøpte han seg fri fra dopingtiltale. Det amerikanske dopingbyrået USADA må ha visst. IOC kan neppe ha vært helt uvitende om sprøytene som ble satt mellom rittene.
Den franske sportsavisen L´Equipe var den første som kastet offentlig mistanke på Lance Armstrong. Det skjedde i 2005 da avisen avslørte funn av EPO i seks urinprøver Armstrong avla i 1999. Det var det året amerikaneren gjorde sitt sensasjonelle comeback etter kreftsykdommen og vant sitt første Tour de France.
Påvisning av dopingmidlet EPO ble ikke mulig før i 2001 og de gamle prøvene som ble retestet i vitenskapelige øyemed, kunne ikke brukes som bevis. Sykkelstjernens svar på L´Equipes firesiders oppslag med tittelen «Armstrongs løgner», var å saksøke avisen.
Trives best utenfor utenfor den organiserte idretten: På sjølstyr med pappa
Noen måneder senere opplevde jeg selv å høre Wadas daværende visepresident David Howman bekrefte at L´Equipe var på rett spor. Det skjedde i en lukket forsamling der journalister hadde referatforbud. Jeg opplevde at Howman løftet litt på sløret for å sette journalister på sporet. WADA trengte drahjelp for å få has på en av idrettens største skurker.
Journalister som tok opp hansken og gravde frem kompromitterende informasjon, ble konsekvent saksøkt og truet. Vitner og varslere som ytret seg, ble latterliggjort og forfulgt av Armstrong i årevis. Han kunne ødelegge livet til mennesker som utgjorde en trussel.
Metodene kjenner vi igjen i forbindelse med avsløringen av den russiske statsdopingen under OL i Sotsji. Varslere som har rettslig vern, er likevel fritt vilt. Grigorij Rodtsjenkov opplever at han har en dødsdom hengende over seg. Både han og andre russiske varslere lever i skjul under ny identitet.
Historien har lært oss at vi har all grunn til å være mistenksomme til toppidrettens troverdighet. Lance Armstrong er bare en av mange superstjerner som er avslørt som juksere. Internasjonal langrennssport forsøkte i det lengste å skjule utstrakt bruk av EPO og andre prestasjonsfremmende midler. Nye navn innlemmes stadig til friidrettsforbundets dystre dopingstatistikk, vi rystes av fortellinger om tilstanden i internasjonal håndball, grådigheten til ledere av FIFA kjente ingen grenser, det internasjonale volleyballforbundet var pill råttent og nå er skiskytterforbundet med norsk president på tiltalebenken. Slik kunne vi fortsatt oppramsingen.
Det siste er at IOC må true bokseforbundet med utestengelse fra OL i 2020 hvis de ikke tillater at et uavhengig organ får velge ut dommerne. Det skyldes horrible dommerskandaler i Rio-OL. Bokseforbundet ledes for øvrig av en president som er linket til organisert kriminalitet.
Er det ikke skremmende at organisasjonene selv ikke klarer, eller ønsker, å rydde opp i juks og bedrag som ligger opp i dagen? Ofte er det takket være noen iherdige, sannhetssøkende journalister og modige varslere at vi har fått litt innsikt i toppidrettens mangel på moral og etikk.
Lance Armstrong er langt fra den eneste store helten og idolet som er avslørt som korrupt. I tiltalen ble han omtalt som «en doper, en dealer og en løgner». Likevel får han sitte igjen med den økonomiske gevinsten. Jeg skulle likt å vite hvem som betaler boten på fem millioner dollar?
Det jeg vet er at verden vil bedras.