Jeg hørte Siv Jensen tale på Frp's landsmøte der hun sa «de er muligens norsk på papiret, men ikke i hjertet». Og det var som ordene festet seg i – ja, hjerterota. Eller hvor fester sånt seg? Hjernen? Uansett, som ryggmargsrefleks, tenkte jeg at «nu skal æ ikkje bite på agnet og bli provosert». Nei, jeg skal ikke mistenke Siv Jensen for noe som helst. Hva som finnes av motiver i hennes hjerte skal jeg ligge unna. Kanskje jeg heller burde granske mine egne nasjonale følelser og så kommer jeg på et bibelord:

LES FLERE KOMMENTARER FRA TONE SOFIE AGLEN HER

«Men Maria gjemte alt dette i sitt hjerte og grunnet på det.» Se, jeg har kristne verdier innerst inne i blodpumpa. Jeg husker at på en ungdomsleir arrangert av Indremisjonen at ei langbeint dame med krøller skulle omvende meg. Hun sa:

«For du kjenner vel en tomhet i hjertet ditt? Om du kjenner etter, så er det vel som om noe mangler?» Jeg kjente etter. Og der var virkelig ingenting. Bare mye dunk, dunk.

«Men Jesus kan fylle det tomrommet»

Og igjen kjente jeg etter. Var det ikke noe som manglet der inne? Nei! Ikke før nå. Er det noe galt med hjertet mitt? Er det ikke rent nok? Er det fylt av den onde? Den sommerleiren endte ikke godt.

Og igjen føler jeg at det er et tomrom i hjertet mitt. Kjenner jeg meg - norsk - der inne? Kanskje nasjonalfølelsen kan sitte anatomisk andre steder? «De er muligens norsk på papiret, men ikke i nesen», eller i levra. Eller nedentil? Det norske underliv reiser seg i stolt hilsning. FY! Gå og vask din nordnorske munn! Hvor er vi norsk nok hen? Den norske hud?

LES OGSÅ: Sivs vellykkede spagat

Kanskje Grand Prix til helga kan hjelpe? Da skal jeg kjenne, som nasjonalskaldene Bobbysocks har sagt det: «Føler du hvor gjerne du vil danse? Hører du at hjertet slår og slår? Og slår?» For det er med hjertet vi elsker. Ja vi elsker … dette landet, og det gjør jeg - jeg elsker dette landet (altså naturen) men å være elske staten Norge? Og det blir lettere når det gjøres uhøytidelig i lag med boblevann og svensker og andre minoriteter. Men hvorfor dette rare tomrommet, og hvorfor klarer jeg ikke å slippe Sivs tale? Er det ekkoet fra raseriet på ungdomsleiren at en voksen autoritet prøvde å krype inn i mitt indre for å si hva som fantes i hjertet mitt?

Kanskje bunaden løser min nasjonale floke? Jeg tar den fram, for den bør jo gås over før konfirmasjoner og 17. mai setter inn med hurra og holloi. Jeg har bodd i Trøndelag i over 20 år, og har nylig arva en rød trønderbunad etter mor mi. Men er jeg trønder nå- innerst inne? Jo, for tilhørighet endrer seg i løpet av et liv. Men kjeften renner jo over av nordnorsk rorbuprat, og er det noe som får nasjonalromantiske tårer til å vippe over kanten så er det synet av Lofotveggen fra et widerøevindu mens «å eg veit meg et land» går i loop i skolten. Og stanken av boknafisk. Men brå romantiske kast kan også oppstå hvor hen jeg går i og li og fjell og i Elsterparken og ser hvitveisen feire våren i hissiggrønn glede.

Å, Trøndelag – di frodige tullsjur, kor fin du e!

Kan jeg kjenne at Trondheim er «hjæm» og Vesterålen er «heime» uten at hjertet går i flimmer? Ja! Kan man være en hjertelig RBK-supporter, men likevel kjenne glede over at Ranheim lykkes? Jepp! Men kjenner jeg det rene norske i mitt hjerte? Innerst inne? Finnes det et innerst inne?

Jeg googler hjertemuskelen og finner klaffer, årer og fire kammer. Selvfølgelig. Hjertemuskelen har fleire rom, og det å tro at mennesker ikke kan kjenne mer enn en tilhørighet, er teit. Identiteit.

Men jeg skal prøve å legge godviljen til. Hvor enn den der godviljen sitter i kroppen? Siv Jensen mener det godt. Eller – kanskje hun mener at det finnes mennesker som har fått ødelagt sitt hjerte. Og det har hun rett i. Det er farlig å bli monoton og «ren» og fundamentalistisk i sitt indre. Som Astrid Lindgren skriver om ridder Kato. Hjertet hans var revet ut og erstattet med en sten.

Og en sten faller fra mitt hjerte, for i strevet etter kjærligheten til nasjonen kommer jeg på noe midt i «Spelemann på taket». Den handler om fleire ting, men også om et jødisk samfunn som blir fordrevet ut av Ukraina for ca. 100 år siden.

Og det slår meg, der jeg prøver å holde tritt i koreografien med mine norske føtter, at jo det har vært øyeblikk der jeg har kjent en slags nasjonal stolthet. Kong Harald som i 1992 i sa unnskyld for behandlinga av finnmarkspartisanene som kjempet mot Nazi-Tyskland under sovjetisk kommando. Istedenfor for å gi disse krigsheltene medaljer, kom myndighetene i fleire tiår etter krigen til å krype inn i livene, telefonene og hjertene til sine innbyggere. For hvordan sto det nå til med det nasjonale sinnelaget, – ja, var de norske i hjertet – til tross for innsatsen og store offer under krigen?

Unnskyldninga til jødene for den rollen noen nordmenn, bl.a. politiet spilte i Holocaust. Den kom så seint som i 2012. At det nå er vedtatt en kommisjon for å granske fornorskinga mot det samiske og det kvenske folk i Norge. Se der! Jeg kjenner nærmest nasjonal glede. Og flere andre beklagelser. Både til grupper og enkeltpersoner.

Er det en underlig, «feil» form for nasjonalfølelse? At den oppstår de gangene Norge har innrømmet at nasjonen kan gjøre feil og har forsøkt å gjøre opp - ja -lære noe. Ja da har jeg elsk … vært glad i dette landet.

Marianne Meløy