Det holder ikke å skilte med 90 år på baken her. Et ledig rom finnes, men hun er ikke dårlig nok, så hun må bo på gangen. Her fins ingen verdighet lenger. Ikke et fnugg av privatliv.
Hun sitter der, liten og innsunket, da jeg kommer. Så spinkel, så spinkel, i en seng på gangen. Et ledig rom finnes. Men hun er ikke dårlig nok. Hun er ikke dårlig nok, eller gammel nok, til å få eget rom, bare 90 år. Derfor denne mellomstasjonen på gangen.
LES OGSÅ: En beboer fikk en knyttneve i ansiktet
Hun ligger ikke noen til byrde, spiser pent opp det lille hun skal ha av mat, og vegrer seg for å ringe på klokka i tide og i hvert fall i utide. Allikevel må hun ligge på gangen. Hvis hun har noen gode dager innimellom så går det ikke i hennes favør. Da vurderer de straks å sende henne hjem.
Hjem til nye fall, og enda et brudd i ryggen? Du skal helst ha blitt totalt ubehjelpelig for å slippe gjennom nåløyet her. Dette er Norge. Her er velstand, økonomisk vekst, fryd og gammen. Og samhold. Men det gjelder folk under, ja, la oss si sånn ca. 75? Det får ikke disse noen glede av.
Det går så uendelig seint alt her. Men på den annen side, – hva skal man skynde seg etter, når alt man skal rekke er ettermiddagskaffen og nyhetene i dagligstua?
LES OGSÅ: Mamma er min helt
Her er det ingenting som haster. Sju par øyne stirrer stivt mot skjermen. Det spiller visst ingen særlig rolle hva de viser der. Kommentarene kommer i hytt og vær. Studiet av rullatorlogistikk blir rimelig interessant.
Ordene gir ingen mening lenger. Ikke noe henger sammen. Det eneste faste holdepunktet i livet er rullatoren og vissheten om at bleia sitter på plass. Dette er deres liv nå.
Hun blir fortvilet, ja, opprørt, når noen har lagt seg i sengen hennes. Noen som hun ikke kjenner.
Det er ikke greit når en annen (i god tro, sikkert) har tatt vesken hennes og hun må lete hele dagen. Eller ikke orker å lete. Eller hun klarer ikke å si ifra. Bare sitte der og bekymre seg for hvor den er blitt av. Det holder ikke å skilte med 90 år på baken her. Det holder ikke med flere brudd etter fåfengte forsøk på å komme seg til toalettet selv, på vaklevorne ben.
At man lever på en pillecocktail og ikke trenger stort av mat, regnes heller ikke som en formildende omstendighet.
Les også: En søndag ble far rett og slett lagt før klokka 15.00
Det har stått et rom der hele tida. Hun får ikke låne det bitte litt engang. Det er simpelthen ikke nok bare å plages litt av hemoroider, demens, urinveisinfeksjoner, hjertesvikt, brudd på hofter og lårbein og depresjon. Det holder ikke at du har glemt navnene på halve slekta og bytter om på resten av dem.
Du SKAL være nesten død før du får det rommet. Hun er redd. Redd for at noen skal ta veska hennes igjen. Redd for at noen skal komme dit på natta når hun ligger alene.
Her fins ingen verdighet lenger. Ikke et fnugg av privatliv. Jeg snakker ikke her om småting som å bli tørket i rumpa av en mannlig pleier man aldri har sett før (noe de færreste av oss damer drømmer om), eller om utfordringer som at brystvortene henger fast i buksestrikken, og dessuten greie å holde orden på sine egne antisklisokker.
Her er det snakk om verre ting, – som feilmedisinering, glemte måltider og neglisjering av retten til å få gå på do.
Verdighet? Det er så veldig likt på barnehagen dette. Bare at der får nesten alle plass. Og alle blir sett. Og ingen må stå på gangen. Hver dag. Det dreier seg stort sett også her om å få byttet bleier og antisklisokker, og få hjelp til å spise opp grøten.
Her må man også ha hjelp til å pusse tenner som er der og tenner som ikke er der, og det som går igjen er at de vil hjem til mamma og pappa.
Men det går vel kanskje ikke det, sier hun………
Det handler om å se mennesket bak ordene. Men pleierne gjør så godt de kan, med dårlige ressurser og underbemanning. Skal vi virkelig være bekjent av dette? Ca. 120 av de årlige 500 selvmord skal være utført av eldre, i tillegg kommer mørketallene.
Skal vi være med på å skyve disse utfor kanten? Her skrives verdighetsgaranti, avviksmeldinger, rapporter. Er dette bare enda mer sløsing med tid og ressurser?
Og hvem skal da passe på våre gamle? De har skiftet tusenvis av bleier på sine egne barn. Gitt dem grøt. Trøstet dem. Hvem skal gi DEM trøst nå? Hvor er vi egentlig på vei i dette samfunnet? Hva består det såkalte fremskrittet av?
I den siste høst, det er da alle nyansene kommer frem. Det siste toget har gått, og du sitter alene. Endestasjonen er her. Du skal snart av fra livets karusell. Kunne jeg ha greid å jobbe her? Vært vitne til denne politikken hvor økonomisk prioritering skal ramme de aller svakeste av oss? De som ikke trenger flere motorveier, mer oljeutvinning og teknologiske fremskritt.
De aller svakeste av oss. De som ikke lenger kan si fra selv.
Nå i den siste høst.