Støre skal gjenreise Ap, mens Giske vil gjenreise både Ap og seg selv. Hvem vil lykkes best?
Det blir stadig tydeligere at Giske tar rollen som venstresidas lederskikkelse i Arbeiderpartiet. Ellers var det var nesten som om ingenting hadde hendt. Trond Giske kom til sine egne og fikk en hjertelig mottakelse som hovedtaler i Ugla arbeidersamfunn, på Ilas tradisjonsrike 1. maifrokost og i Ap-bastionen og industrikommunen Verdal.
Det var en opplagt og blid Giske, som åleglatt viklet seg unna alle spørsmål om metoo og maktkamp. Giske ville bare snakke politikk. Det gjør han til gjengjeld godt. Han snakker om Ap's kjerneverdier på en måte som det nikkes anerkjennende til. Han tilpasser også budskapet til sitt publikum. I Trondheim vektla han oppvekst og velferd, i Verdal var det fagbevegelse, næringspolitikk og arbeidsliv for alle penga. Han er ikke redd for å være personlig. Både foreldrene, 90 år gamle tante Jorunn og hans egne barnefødsler blir brukt til å illustrere arbeiderbevegelsens historie og suksess. Giske kjenner partiet og fagbevegelsen ut og inn og kan navnet på alle sliterne. Nå får han betalt for å ha brukt hele sitt voksne liv, dag og natt, på dette partiet.
LES OGSÅ KOMMENTAREN: Støre på hjernen
Av en eller annen grunn fikk jeg en assosiasjon til Jeremy Corbyn da jeg så Giske på talerstolen i knallrøde Verdal. Alle Ap-politikere høres mer venstrevridd ut på 1. mai enn resten av året, men det er en tydelig kurs mot venstre Giske meisler ut. I praktisk politikk har nok ikke Giske avveket særlig fra Ap-ledelsen. Han har likevel en annen måte å snakke på, og en sterkere appell på venstresida, i fagbevegelsen, i distriktene og blant EU-motstanderne. Mye tyder på at Giske nå ikke bare venstrevrir retorikken, men også sine egne politiske standpunkt. Det så vi i Acer-saken, der flere mente at den «gamle» Giske ville stemt for Acer.
LES OGSÅ KOMMENTAREN: Rai rai i rådhuset og senterparty i Åre
Mest interessant er Giskes selvransakelse på vegne av Arbeiderpartiet. Han mener partiet må slutte å legge seg mot sentrum for å gjøre seg spiselig for lillavelgerne. Stadig gjentar han at det er partiet, og ikke velgerne, det er noe galt. Han etterlyser et tydelig og raust parti som lytter til grasrota og forstår hvordan vanlige folk har det. Verken Støre eller Tajik nevnes med et ord, men de synger i bakgrunnen. Det er slett ingen selvfølge at Arbeiderpartiet kommer tilbake, advarte Giske. I England tok det Labour 18 år da Thatcher ble valgt. Det var heller ikke noen selvfølge at Giske skulle komme tilbake. Støre har sagt at Giske skal gjøre en jobb som stortingsrepresentant, men han hadde nok helst sett at han gjorde det på en mer diskre måte. Det mener nok også mange av Giskes kritikere som synes hans tilbakekomst kommer altfor tidlig. Men han er her allerede. Mediene sliter ikke med å finne trøndere som taler varmt for politikeren og ideologen Giske. Neste gang er han her som statsråd, sa Ap-veteran Nils Nesjan. Entusiasmen for den gjenværende partiledelsen er ikke all verden. Det blir ikke bedre av at partiet for øyeblikket sliter og virker fattig på profiler. Jobben som venstresidas lederskikkelse er ledig, og Giske virker å være den som tar den.
LES FLERE KOMMENTARER FRA TONE SOFIE AGLEN HER
Jonas Gahr Støre har en formidabel jobb med å gjenreise partiet. Parallelt driver Giske sin egen gjenreisningsturné. Han reiser land og strand rundt og holder innlegg i bygder og små forsamlingshus. Det er vanskelig å ikke mistenke ham for å ha en plan, både for seg selv og for partiet. Støre bør helst lykkes med å løfte Ap på målingene. Blir kommunevalget i 2019 nok et mageplask, kan Giske stå fram som en martyrskikkelse og redningsmann på partiets venstre side.