Dagen før 1. mai kan vi oppsummere Ap’s tilbakegang i én setning: Det er andre tider nå.

Folket vil ikke fylle gatene i morgen. 1. mai er ikke lenger en dag da arbeidsfolk flest finner fram finstasen og går i tog for frihet, likhet, sosialisme og arbeid til alle. I dag vasker de heller bilen eller pusser båten, de beiser hytta eller steller i den store hagen rundt eneboligen på Byåsen.

Før, det vil si på 50- og 60-tallet, tok mennene på seg hatten og gabardinfrakken og gikk ut i gatene for å kjempe for bedre levekår. I dag nyter de heller den velstanden de har fått.

Tidene skifter, heldigvis. De fleste har det bedre i dag enn da nesten halvparten av velgerne stemte på Arbeiderpartiet. Ingen trenger lenger å stå med lua i hånda og bøye nakken for autoriteter. Fortsatt er det forskjell på folk, men arbeiderne har fått mange grunnleggende krav innfridd.

Derfor velger færre og færre Arbeiderpartiet. Mange arbeidere, eller kanskje vi heller skal kalle dem lønnsmottakere, stemmer like gjerne på Høyre og Frp.

LES OGSÅ: Trond Giske holder tale på Byåsen og i Ila 1. mai

LES OGSÅ: Giske holder hovedtalen i Verdal

Vi kan se for oss to kurver som viser to tydelige utviklingstrekk i Norge etter 1970: Den ene kurven viser at velstanden har økt og økt. Den andre viser at oppslutningen om Ap har sunket og sunket. Mange mener partiet er et offer for sin egen suksess: De har stått i spissen for en voldsom velstandsutvikling. Utviklingen har ført til at det ikke er bruk for partiet på samme måte som før. Når folk får bra med penger, stemmer mange heller på et parti som lover mindre skatt enn et parti som vil at folk skal betale mer skatt. Fremskrittspartiet fikk 3,7 prosent av stemmene i 1985. I 2009 fikk de nesten 23 prosent.

Tallene forteller en interessant historie om Norge. Arbeiderpartiet fikk over 48 prosent av stemmene under stortingsvalget i 1957. De fikk langt over 40 prosent i alle stortingsvalg fra 1945 til 1969. De siste 30 årene har de vært langt nede på trettitallet. På de siste meningsmålingene ligger de under 25 prosent.

Når man ser på de lange utviklingstrekkene, er det slående hvor nærsynte mange kommentatorer har vært i sine analyser av Ap’s dårlige valgresultat og ytterligere tilbakegang de siste månedene.

LES OGSÅ: Seks grunner til at krisen i Ap vil vare ei stund

De har pekt på Jonas Gahr Støres formue og problematiske pengeplasseringer. De har nevnt partiets skattepolitikk, uenigheten om EUs energiunion og metoo-bruduljene rundt Trond Giske. Flere har nevnt partiets utydelighet. Hvor står de egentlig? Er det noen avgjørende forskjell på Ap og Høyre? Har de en stor sak de brenner for? De siste spørsmålene har nok veid tungt for mange velgere.

Når partiets oppslutning nesten er halvert de siste 60 årene, har det likevel dypereliggende årsaker. Norge er et helt annet land enn på 50- og 60-tallet. Arbeiderpartiet vant fram med mange av sine viktigste krav for lenge siden. Det har til og med høyrefolk innrømmet. Det var ikke Einar Førde som først sa at «vi er alle sosialdemokrater». Trondhjemmeren og høyremannen John Lyng brukte uttrykket før ham.

Sosialdemokratenes kraftige tilbakegang er dessuten ikke noe norsk fenomen. Det samme har skjedd i Sverige og Danmark, og i flere europeiske land har utviklingen vært enda verre. Innvandrings- og flyktningpolitikk, en av Ap’s vanskeligste saker, er slett ikke den eneste forklaringen.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Ryktet om partiets død er betydelig overdrevet

Mimir Kristjansson er ikke enig i at «andre tider nå» er den viktigste forklaringen på Ap’s krise. Han er nyhetssjef i Klassekampen, har en politisk bakgrunn et godt stykke til venstre for Ap og har nettopp utgitt boka «Hva ville Gerhardsen gjort?». Boka er både en hyllest til landsfaderen som var statsminister i 17 år og en innstendig oppfordring til Ap om å blåse liv i gløden fra Gerhardsens tid.

Kristjansson har flere gode poeng: Han mener det er feil at det knapt finnes arbeidere i Norge lenger. De aller fleste av oss, enten vi jobber i industrien, i helsesektoren eller er lærere, er fortsatt lønnsmottakere. Han rydder også opp i myten om at Norge er et kunnskapssamfunn der de fleste av oss har så høy utdanning at vi kan velge og vrake i jobber der vi bestemmer det meste selv. Over to tredeler av oss har ingen utdanning fra universitet eller høyskole. Vi er ikke blitt et land der alle er sin egen sjef.

Politikere som vil samle folket rundt deg i dag, må likevel finne helt andre løsninger enn Gerhardsen. Norge er et annerledes land enn på 50- og 60-tallet. Før slet mange med å få endene til å møtes. Gerhardsen fikk folket med seg fordi de mente han kunne gi dem bedre levekår. I dag er vi mette, og mange mener Erna administrerer velstanden minst like godt som Jonas. Det er andre tider nå.

Les flere kommentarer av Trygve Lundemo her

Bra oppmøte: Einar Gerhardsen holder tale på Youngstorget 1. mai i 1962. I år møter det ikke opp fullt så mange. Foto: Scanpix, NTB scanpix