Sekstiåtterne er en oppblåst og selvhøytidelig gjeng. Men de har også gjort Norge til et bedre land.

Om få dager er det nøyaktig 50 år siden det smalt i Paris. Studentene ved Sorbonne-universitetet demonstrerte i gatene. Utover i mai utviklet protestene seg til generalstreik. Regjeringen ble satt ut av spill, og president Charles de Gaulle ble så engstelig at han forlot landet i full fart.

Det som skjedde, utviklet seg til et ungdomsopprør over hele den vestlige verden. Et stort antall nordmenn som var unge den gangen, er oppkalt etter dette året, selv om opprøret i Norge ikke ble merkbart før noen år senere. Her i landet kunne sekstiåtterne like gjerne blitt kalt søttitoere.

Men det er 1968 som blir feiret de neste ukene, og vi vil bli minnet om alt de norske sekstiåtterne gjorde feil. De plasserte hverandre i maktposisjoner og sto i veien for yngre krefter. Noen av dem dyrket massemordere som Mao og Stalin. Det som i utgangspunktet var et opprør mot autoriteter, fikk noen stygge, autoritære utslag her i landet. Særlig på kultursektoren foregikk det på 70-tallet en maktkamp som etterlot seg ofre.

Nå når de fleste av sekstiåtterne er pensjonister, kan vi være storsinnet nok til å se på det som skjedde i et større perspektiv. Da kan vi innrømme at de som var unge rundt 1970, ga Norge et spark bak som landet trengte.

Norge på 1950- og 60-tallet var et stivnet, gammelmodig og strengt samfunn. Mannlig homofili var forbudt ved lov. Å få barn utenfor ekteskap, var en stor skam. Mange «måtte» gifte seg og levde deretter i ulykkelige ekteskap resten av livet, for skilsmisse ble heller ikke akseptert. Moralens voktere ga de unge beskjed om at onani førte til sinnssykdom.

Det var sekstiåtterne som først fikk høre uttrykket vi har fleipet med i mange år: Klipp håret og få deg en jobb. Sønner som ikke gikk i fars fotspor, fikk en gang i tiden denne beskjeden på ramme alvor. Og folk var redde for autoriteter. De sto ofte med bøyd nakke og lua i hånda.

LES OGSÅ: Sekstiåtterne er blitt gamle

Alt var bedre før? Haha. Selvfølgelig var det på høy tid med et opprør.

I Norge har den venstreradikale fløyen av opprøret fått stor oppmerksomhet, men bare et lite mindretall havnet i SUF og AKP (m-l). Sekstiåtterne er en broket forsamling av gamle feminister, miljøvernere, avdankede hippier, rockere, venstreradikalere, akademikere og anarkister. Mange sekstiåttere havnet i Unge Venstre, og høyresiden har grunn til å juble over mye av det opprøret førte til.

Sekstiåtterne innførte ikke proletariatets diktatur. De bidro tvert imot til at nordmenn fikk mye større personlig frihet. Fra 1972 var det ikke lenger straffbart å være mannlig homofil. Utover 70-tallet kom flere og flere kvinner ut i arbeidslivet.

Generasjonen var preget av et stort mangfold. Det ser vi også når vi konsentrerer oss om Trøndelag. Hvis vi definerer en sekstiåtter som en person som ble født de første årene etter andre verdenskrig og som brøt med gamle konvensjoner, kan vi nevne folk som Åge Aleksandersen, Øystein Dolmen, Hans Rotmo, Jan Bojer Vindheim, Peder Martin Lysestøl og Arne Byrkjeflot.

LES OGSÅ: Jan Bojer Vindheims dikt fra tidlig 70-tall er gjenutgitt

Det er vanskeligere å ramse opp like mange kjente kvinner, for likestillingskampen var fortsatt i en tidlig fase da denne generasjonen fikk sine frontfigurer. Men Berit Rusten, Kim Småge, Rita Westvik og Rigmor Austgulen har hver på sin måte vært markante sekstiåttere. Rigmor Austgulen, som døde i forrige uke, var professor i medisin og satt i ledelsen for det nye NTNU på 1990-tallet. Som feminist bidro hun til at stadig flere jenter inntok det mannsdominerte universitetet.

Aleksandersen, Dolmen og Rotmo gjorde opprør på en helt annen måte, men også de kan regnes som sekstiåttere, for pop og rock var en helt sentral del av opprøret. Det var rocken som sørget for at vi i det hele tatt fikk en egen ungdomskultur. Det var rocken som først røsket opp i gamle konvensjoner. Ungdomsopptøyene på Youngstorget i Oslo på 50-tallet var noe helt nytt.

Rocken forarget foreldrene fordi den truet gamle normer. Bob Dylan, som alltid var forut for sin tid, sang tidlig på 60-tallet at «The Times They Are A-Changing» og «your sons and your daughters are beyond your command». I 1965 ga han klar beskjed: «Don’t follow leaders». Noen år senere gjorde enkelte nordmenn det motsatte, de dyrket Stalin og Mao.

LES OGSÅ: Dylan etterlater seg et livsverk av unike dimensjoner

I 1967 slo hippiene seg løs på USAs vestkyst. De forsøkte å fargelegge en grå verden, og vi fikk The Summer of Love.

Alt toppet seg i 1968. De intense maidagene i Paris ble akkompagnert av stadig sterkere protester mot USAs krigføring i Vietnam. På den andre siden av det som ble kalt jernteppet, gjorde Tsjekkoslovakia et forsøk på å myke opp kommunismen, inntil russerne rykket inn med stridsvogner i august. Martin Luther King jr. og Robert Kennedy ble skutt det samme året.

Selv var jeg bare en liten gutt i 1968, men jeg husker godt at jeg kjøpte min første singel, The Beatles’ «Hey Jude». På baksiden sang John Lennon en kaotisk sang der han tok avstand fra revolusjon og formann Mao. Den var vanskelig å forstå, men jeg skjønte at noe foregikk ute i verden.

Det som skjedde, førte til helt nødvendige endringer i vestlige land. 68-generasjonen stilte spørsmål ved vedtatte sannheter. Nå er de gamle, og de stiller ikke så mange spørsmål som før. Mange av dem virker tvert imot skråsikre på at de har riktige svar.

En som likevel spør, er Edvard Hoem, som har vært en sentral sekstiåtter helt siden han utga sin første bok i 1969. Han skrev nylig i Klassekampen at «femti år har gått. Har verda eigentleg blitt ein betre stad?»

Jeg vil helst ikke være skråsikker, men det kan ikke være noen tvil om at svaret er ja.

Les flere kommentarer av Trygve Lundemo her

Foto: Illustrasjon: Karl Gundersen