Skal Venstre berge de siste velgerne sine på bygda eller rendyrke profilen som byparti?

Svaret er ikke gitt og det var heller ikke en del av debatten under Venstres landsmøte. Det er likevel all grunn til å reise spørsmålet. Fra å være et parti som sto sterkt i mange distrikter, særlig på Vestlandet, så har Venstre blitt et stadig mer urbant parti. I korridorene på landsmøtet kryr det av byliberale som ser ut som lillebroren til Sveinung Rotevatn, og som helt sikkert leser de samme bøkene. I helga har de diskutert roboter i arbeidslivet, eggdonasjon til single og salg av hasj over disk. Teknologi og ruspolitikk burde strengt tatt engasjere like bredt i bygd og by, men jeg mistenker at sånn er det ikke.

De siste valgene har vi sett at Venstre gjør det svært godt i storbyene, men mister grepet i distriktene. Trine Skei Grandes valgdistrikt Oslo er Venstres aller sterkeste. I sine beste bydeler fikk partiet opp mot 15 prosent. Det var folk med Tesla og mastergrad bosatt på Frogner og St. Hanshaugen som berget Venstre over sperregrensa. Sannsynligvis også noen høyrevelgere.

LES KOMMENTAREN: Det finnes neppe en sterkere norsk politiker

Trøndelag kan tjene som eksempel. 2,2 prosent var et skuffende valgresultat i Nord-Trøndelag. Mange lurte på hva partiet hadde gjort galt der når partiet fikk 4,1 prosent i Sør-Trøndelag. Sannsynligvis skyldes denne forskjellen bare én ting, og det er storbyen Trondheim. Tar du Trondheim ut fra fylkesoversikten, så står det ikke stort bedre til i Sør-Trøndelag. Det betyr ikke at partiet mangler folk som er opptatt av distriktspolitikk. Venstrefolk i Nord-Trøndelag er like opptatt av dette som nordtrøndere flest.

Venstre får heller ikke særlig godt betalt for det de faktisk gjort. Regionreformen er Venstres ektefødte barn, men det finnes neppe et menneske som stemmer Venstre av den grunn. Nå har regionreformen mange skjønnhetsfeil, men alternativet ville nok vært verre. Venstre har også vært en drivkraft for utflytting av statlige arbeidsplasser, noe som selvsagt har en kostnad for partiet som har hovedtyngden av velgere i Oslo.

Lurer du på hva som egentlig skjer i trøndersk politikk for tida? Les kommentaren "Rai rai på rådhuset og Senterparty i Åre"

–Venstre kan bli et stort parti, over 10 prosent, men da må vi bli et parti med brei appell over hele landet, sa partiets superordfører Alfred Bjørlo. Bjørlo kan koste på seg å tenke stort. Selv har han gjort valg på 44 prosent i heimkommunen Eid. Han var en av flere som etterlyser at partiet snakker både mer og tydeligere om næring og distrikt. Overraskende nok tapte distriktenes mann, Pål Farstad, kampen om plass i sentralstyret. Farstad er reiselivsdirektør i Møre og Romsdal og var partiets fremste fiskeri- og landbrukspolitiker på Stortinget. I den borgerlige regjeringa burde det være et større rom for Venstre til å tale distriktenes sak.

På samme måte som ingen store partier lenger kan overse miljø, er det viktig for de fleste å ha en troverdig distriktspolitikk. Konkurransen er for tida stor. KrF prøver alt de kan å bli et distrikt- og landbruksparti. På partiets landsmøte i Trondheim i fjor kunne man lett tro man hadde ramla innom et årsmøte i Bondelaget. Det var bare felleskjøpscapsene som manglet. Også i Arbeiderpartiet er mange opptatt av å gjenreise troverdighet i distriktene. I valgkampen lignet de tidvis på en blek kopi av Senterpartiet. Når det gjelder distrikts- og landbrukspolitikk så er det ingen som banker Senterpartiet.

Trine Skei Grande er gjest i Adresseavisens podkast OmAdressert

For Venstre kan det ligge muligheter i at Senterpartiets løsninger ikke passer for alle. En del oppfatter det gamle bondepartiet som sytende og tilbakeskuende. Mange misliker også deres nære tilknytning til bondeorganisasjonene. Venstre har en annen profil. Teknologioptimistismen er sterk. Det samme er trua på reformer. Det går ikke akkurat hånd i hånd med den nye distriktsbølgen hvor motstand mot endring og bevaring av strukturer har vært gjennomgangstonen. Det har nok vært lettere å vinne velgere på svartmaling enn på framsnakk.

LES FLERE KOMMENTARER FRA TONE SOFIE AGLEN HER

Det er ikke selvsagt for alle at politikken som Senterpartiet tar til orde for, er til distriktenes beste. Det går an å mene at kommunereform er nødvendig nettopp for å gjøre utkantene mer levedyktige. Lars Sponheim huskes kanskje best for utsagnet «hver mann sin høne». Under hans tid som landbruksminister fikk Venstre troverdighet hos den delen av landbruket som var opptatt av modernisering, samdrift og småskalaproduksjon. Mulighetene for å vinne fram med en mer utviklingsorientert distriktspolitikk ligger der, men det krever politiske grep og retorisk kraft over tid. Da holder det ikke med et engasjement som kan virke virkelighetsfjernt og lunkent.