Nylig ble jeg invitert til å være med i en podcastsending der temaet var sorg. Til tross for et sørgelig og tungt tema, var det rom for både latter, spøk og gråt. Det kan være godt når det handler om noen av livets tyngste sider.
Det er rart med oss mennesker. Noen ganger kan det virke som om vi har det vanskeligst med å snakke om noen av livets aller mest naturlige og vanlige ting og hendelser. Enten det handler om at vi har problemer av ulike slag, om seksualitet, eller det er å snakke om sorg. Det handler vel om at det går i dybden på oss, og det krever gjerne mer av oss enn å snakke om været, hva vi skal ha til middag eller TV-serien vi har kikket på. Og ikke minst, så krever det at vi viser sårbarhet.
LES OGSÅ: Påskefortellinga som mange bare går forbi
Å oppleve sorg er kanskje den ultimate sårbarhetsprøven i livet. Vi kan ikke regne med å gå gjennom livet uten å oppleve sorg, og noen får mer av det, andre mindre. Sorg kan også være så mangt, alt fra at man sørger over katten sin, at man opplever en skilsmisse til at man mister noen man har nær og kjær. Og det er ikke mulig for andre å bedømme hva som er «riktig» sorg eller nok sorg. Men noen ganger er sorg mer enn et privat anliggende, og vi er nødt til å forholde oss til omverdenen, fordi det også angår dem rundt oss, enten det er pårørende, venner og kjente, eller det er arbeidsplassen. Å være i en sorgprosess gjør noe med måten vi fungerer på, og noen ganger kan sorgen tynge så mye at vi verken fungerer i det daglige hjemme, eller på jobben.
Les også: Korset - påskens problematiske symbol
Å bli kastet inn i en sorg, kan være en overveldende og fryktelig vond opplevelse for oss. Mange kjenner på det, ikke minst dersom man mister noen som sto en veldig nær. Man blir nærmest lammet, og man kan få både kroppslige og psykiske symptomer som er både skremmende og tærende. Jeg har opplevd pasienter som er redde for at de er i ferd med å bli demente, fordi de i en lengre sorgperiode er glemske, og ikke er i stand til å konsentrere seg som de gjorde før. Søvnen blir ofte også dårligere, og kroppen fremviser ulike stressymptomer som hjertebank, kvalme og tegn på angst og depresjon. Det er viktig å få forsikring om at dette er helt naturlige og ufarlige reaksjoner på en unaturlig og vond situasjon, og at det blir bedre etter hvert. Men det er faktisk beskrevet tilfeller der noen har dødd av sorg, fordi hjertet regelrett har sviktet. Heldigvis tilhører dette de helt sære tilfellene, og de fleste kommer seg sakte, men sikkert til seg selv etter en kortere eller lengre sorgfase. Men for den som har et stort tap og har vært i dyp sorg, så vet man at tiden ikke leger alle sår. Såret gror, men lar seg rives litt i enkelte sammenhenger gjennom livet. Og det er greit, om man aksepterer at det er slik sorgens vesen er.
Opptatt av debatt? Les også: Trondheim kommune har i sin grenseløse sjenerøsitet lenge tilrettelagt gratis fotbad for fotgjengere
Det finnes ingen sikker oppskrift på hvordan man håndterer sorgen eller hvor fort man kommer seg tilbake i vanlig gjenge etter å ha mistet noen. Det er mange faktorer som spiller inn, og vi som skal gi råd må være med og se an og hjelpe den enkelte. I den nevnte sorg-poden snakket vi akkurat om dette; å være i sorg, og å komme tilbake til arbeidslivet. Mange klarer selvsagt ikke å stå i jobb i tiden rundt et dødsfall eller like etterpå, og det er naturlig at de får sykmelding i en periode. Det finnes riktignok ikke en egen diagnose for sorg, men vi finner gjerne en løsning sammen, der målet er at man ikke havner utenfor arbeidslivet for lenge, men at man i sitt eget tempo klarer å finne tilbake til en slags hverdag, både på jobb og hjemme. Da er det også veldig viktig hvordan en arbeidstaker i sorg blir tatt imot på arbeidsplassen, av både ledelsen og av arbeidskollegene. Det er mange av oss som kjenner oss både klønete og usikre når vi skal møte noen vi vet er i sorg, og da kan det fort bli til at vi trekker oss bort, eller lar være å snakke ordentlig til den det gjelder. Det er ikke farlig å være usikker på hva man skal si, og det aller viktigste er rett og slett å gi et klapp på skulderen, gi en klem, eller bare vise at man bryr seg.
Les Tone Sofie Aglens kommentar: Tendensen til å fjase opp småjentene er noe vår generasjon har dyrket fram
Så enkelt, og likevel så vanskelig.
Kari Løvendahl Mogstad