Når det gjelder kunst- og kulturpolitikk, har Trondheim og de fleste norske byer god grunn til å la seg inspirere av Bergen.

I kulturlivet i Trondheim blir det gjerne litt dårlig, oppgitt eller misunnelig stemning når situasjonen på et område sammenlignes med hva som skjer eller har skjedd på tilsvarende område i Bergen. Det gjelder særlig på kunstfeltet, hvor aktivitet, offentlige midler og nyere satsinger, gjør at Bergen stadig oftere framstår som den internasjonale kunstbyen de liker å framstille seg som.

Det blir interessant og svært viktig for Trondheim både som by og kulturby hvordan den pågående prosessen med sammenslåing og nysatsing for Trondheim kunstmuseum og Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum ender. Bergen vedtok nylig en ny kunstplan for det profesjonelle feltet for perioden 2018–27. Det er et dokument som burde få lesere også fra Trondheim. Ikke bare av kulturpolitikere, byråkrater og kulturarbeidere, men av alle som er opptatt av byutvikling.

Kunstindustrimuseets framtid: Uavhengig av hvordan det går med sammenslåing av Kunstindustrimuseet og Trondheim Kunstmuseum, bør byen la seg inspirere av den nye kunstplanen til Bergen, skriver vår kommentator.

Nå er det ikke sånn alt er bra i Bergen og det meste mye dårligere når det gjelder kulturpolitikk i Trondheim. Kunstplanen til Bergen byr ikke overraskende på mye bergensk selvskryt. Planen har en situasjonsbeskrivelse som kan få det til å se ut som om det meste er bra, skal bli enda bedre, og at det vil bli satt av rikelig med penger for å få det til å skje.

Det som imponerer mest med planen er at den framstår som en naturlig forlengelse av et langsiktig arbeid for å gjøre Bergen til en ledende norsk og internasjonal kulturby. Gjennom bevisst satsing forankret i kulturlivet. Dessuten er det befriende å møte kulturpolitikk som ikke er redd for kunstbegrepet og bruker ordet kunst ikke bare om billedkunst, men om kultur av høy kvalitet på alle områder. En samlet plan for profesjonell kunst i byen virker også som et godt grep for ambisjonen om videre vekst i byens profesjonelle kulturliv.

Lest i sammenheng med den forrige planen, «Kunstbyen Bergen 2008-2017», blir det åpenbart hvor målrettet Bergen har arbeidet for å profileres som kulturby, samt at det faktisk har gitt resultat. Siden forrige kunstplan har Bergen støttet opprustning og etablering av 17 kulturinstitusjoner, fra opera og kor til litteraturhus, fått etablert et tyvetalls nye gallerier, samt støttet etablering av nye festivaler og nettverksorganisasjoner.

Noe av kjernen i Bergens kulturpolitikk, slik den framstår på papiret, er å tiltrekke seg og legge til rette for profesjonelle kunstnere og kulturarbeidere i byen. Det gjør at kunstplanen har et nesten overraskende stort helhetsblikk på området, fra utdanning og satsing på lokale kunstnerstipend til en ny satsing på kunstkritikk, ut fra en begrunnelse om at den offentlige samtalen om kunst bør være en naturlig del av kulturpolitikken. Bergen og Norge trenger flere heltids- og deltidskritikere, slår planen fast.

Trondheim bør lære av å bli bedre til å se byens utdanningsinstitusjoner i sammenheng med kulturpolitikken. Når det gjelder kultur og næring, gir kunstplanen i Bergen det lett å skjønne hvorfor beslutningen om å legge Kulturrådets nye kontor Kreativt Norge til Trondheim ble møtt med sinne og skuffelse i Bergen. Fra 2006 til 2016 har Bergen gått fra 130 aksjeselskap innen kulturnæring til 341 selskap, med en dobling av antall ansatte.

Kunstplanen i Bergen viser en misunnelsesverdig selvtillit på kulturens vegne og en forståelse for kunsten og kulturens egenverdi som er sjelden i slike dokument, i en tid hvor kunst og kultur stadig oftere omtales som et middel mer enn et mål. På den andre siden kan det bergenske selvskrytet også bli vel voldsomt, som når de i planen skriver at «Bergen og Vestlandet har landets beste jazzkompetanse». Ja, særlig.

Vi bør ikke komme dit at vi i Trondheim sutrer over alt som er bedre i Bergen. Det er neppe en god idé å kopiere Bergens kultursatsing. Når det gjelder helhetlig, langsiktig tenkning og spissing av definerte satsingsområder, er det imidlertid gode grunner til å la seg inspirere.

Det er ikke sånn at Trondheim ikke har kunst- og kulturplaner. Det står for eksempel mye bra i Trondheims «Kommunedelplan for kulturarenaer 2012-2024». Flere av målene i den er oppnådd eller under arbeid. Som kulturpolitisk manifest blekner det likevel mot Bergens kunstplan for de kommende ti årene. Et byråd og en plan som insisterer på at kunst ikke bare er viktig, men noe av det aller viktigste i byen, er verdt å merke seg.

Les også kommentaren «Kulturens berettigede angst for fylkeskommunen»