Kanskje er det ikke makt i det å be om unnskyldning. Men er det makt i det å kunne tilgi?
Arbeidsdagen ble lang. Jeg er sliten. Trenger noe å styrke meg på. Burde antakelig kastet meg over flasken med tran eller boksen med C-vitaminer. Men blodsukkeret er lavt og gjenspeiler viljestyrken jeg innehar i øyeblikket. Vet jeg ikke burde. Men familiens påskegodteri er så altfor dårlig gjemt. Og når det i tillegg er en selv som har gjemt posen, så er det lett å falle i synd.
Svisj! I en håndvending er posen åpnet og marsipanhøner, sjokoladeegg og jordbærføtter trykkes taktfast inn i en helt vanlig mor, en helt vanlig mandag. Den dårlige samvittigheten legger seg i magen sammen med en sukkerglasert harelabb.
Jeg synker ned i sofaen. Foran TV'n. Skulle sett en oppløftende film nå. I stedet kommer Jonas Gahr Støres mørke oppsyn opp på skjermen. Han har et tungt lavtrykk og en tordensky mellom øyenbrynene. Jeg trenger ikke dette nå!
Les også: Lysbakken: – Listhaug er ingen martyr
Støre er alvorlig, krenket og sjokkert. Igjen. Han har tatt av seg skoene og sannelig er det ikke hull i sokkene hans også. Jonas sine tær vifter og ligger i veien. Uansett hvordan man går, tripper eller snor seg forbi så snubler man i disse tærne som egentlig er overalt. Noen veldig få mennesker på kloden er utstyrt med flere tær enn de ti vanlige. Jonas Gahr Støre er et slikt tilfelle. Han har flere hundre tær. Lukten av tåfis har ligget over landet med en tung eim.
Det er ikke til å unngå at man snubler og tråkker på minst en av dem. «Se, jeg er tråkka på! Jeg er tråkka på!» roper han. «VI er krenka!» Som en hvilken som helst 4-åring, så gir han seg heller ikke. Når mor har en dårlig dag, kan ungene få det som de vil, bare de roper lenge og høyt nok. Dette vet også Jonas Gahr Støre. 4-åringer har politikerskills. De trenger ikke modnes nevneverdig om de skulle ha ambisjoner om å bli politikere. Dette tenker jeg litt på mens familiens påskegodteri finner seg til rette sirkulerende rundt om i kroppen.
Det norske folk har en dårlig dag. Vi er vårslapp og værsjuk og smittes lett av surmulinga på Stortinget. Vi blir oppildnet med gjentagende slagord og enkle budskap. Som uavbrutt sildrer ned i underbevisstheten vår som smeltevann i vårsola.
Opptatt av debatt? Les også: Når publikum må bruke propper i ørene, så ødelegger det konsertopplevelsen
Gir de seg aldri? Politikerne våre er blitt de verste dramaqueens. Blir kontinuerlig såret og krenket. De VIL bli tråkket på. Alt skal tas i aller verste mening. Alltid. Enten det er uskyldig flørt, tafsing og trakassering eller det er innlegg på sosiale medier.
Når politikere lever sitt politiske liv på sosiale medier, er det som å kaste et stykke rått kjøtt inn i en løvehule. Ytringene studeres med lupe, dissekeres med skalpell, vrenges og granskes opp og ned i mente, helt til vi står igjen med en politiker strippet, avkledd, plaget og hengt opp på et tre mens folket roper «Korsfest! Korsfest!» Ja, det er straks påske. Så jeg må få lov.
Det menneske som tidligere ble valgt av folket blir nå verbalt slått, pint og truet fordi noen ser muligheten til regjeringsmakt. Og vi, det norske folk, får smake på den deilige følelsen av skadefryd når vi kan tilføre debatten eget oppkast på sosiale medier. Følelsen av skadefryd er som kjent den eneste sanne glede. Av aller simpleste sort, selvsagt. Ja, vi vil til og med donere millioner av kroner til veldedige formål om det samtidig kan presse den aller siste dråpen av livskraft ut av en politiker vi ikke liker.
Mer debatt: Unge mellom ni og 16 år bruker 40-45 timer i uka foran en skjerm og lider under mangel på natur
Men det er klart; En statsråd som legger ut bruddstykker av en debatt på sosiale medier må vite at timene er talte før hun må bære sitt kors eller blir spist levende. En statsråd bør også inneha evnen å be om unnskyldning. I tide. Selv om det viser seg å være fryktelig vanskelig å be om unnskyldning. Og hva hjalp det Giske når han ba om unnskyldning? Ingen verdens ting.
Bak mange fine ord er det kampen om regjeringsmakt som gjelder. Kanskje er det ikke makt i det å be om unnskyldning. Men er det makt i det å kunne tilgi? Det håper jeg. Dessverre ser vi ofte mangel på begge disse egenskapene hos våre politikere.
Jeg glipper med øynene og kjenner på rester etter seigt påskesnop mellom fingrene. Hadde jeg vært politiker så hadde jeg antakelig sagt at det var marsipanhøna som bandt meg fast, påskeharen som tvang opp munnen min mens sjokoladeegget hoppet inn.
Tenker litt på det. Men heldig for meg så blir jeg ikke ferska. Ikke skal jeg legge karakterbristen min ut på face heller. Men blir jeg ferska, så skal jeg be ungene mine om unnskyldning. Med én eneste gang. Jeg risikerer ikke å bli avsatt som mor på grunn av en glasert harelabb og en marsipanhøne på avveie.
Hør våre kommentatorer snakke om Sylvi Listhaug, mistillitsforslag og beklagelser
Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter