Det er ikke nok å ha det gøy på konsert. Forventninger om ringvirkninger som befolkningsvekst synes viktigere når kulturkroner skal deles ut.
Da jeg leste Jan Engen sitt innlegg om et noe tungt møte med fylkeskommunens søknadsskjema for kulturtilskudd i Adressa 21. februar, kom jeg til å tenke på et fragment fra en samtale som utspant seg for noen år siden. Jeg var på Storåsfestivalen og intervjuet flere av innbyggerne om festivalens betydning.
LES JAN ENGENS INNLEGG: Jeg vil påstå at de har laget søknadsskjema fra helvete
Datter: Ja, og så er jo Storås eneste bygda i kommunen hvor barnetallet øker. Vet jo ikke om det er på grunn av festivalen, men..
Mor: Nei, det trenger det jo ikke å være da.
Datter: Nei, men det går jo ned i de andre bygdene.
Mor: Ja, ja, men..
Datter: Ja, nei, jeg vet ikke jeg.
Nei, hvordan kan de vite det? Det er nærmest umulig å måle.
Hvorfor stoler ingen folk på disse politikerne
Jan Engen trengte noen fylkeskommunale kulturkroner for å arrangere en konsert, men søknadsskjemaet tok fullstendig nuven av ham. Det var krav om å definere alt fra effekt- og resultatmål, til måleindikatorer. Hva som er forskjellen på effektmål og resultatmål er ikke umiddelbart enkelt å forstå, men skal man ha mulighet til å få noen kulturkroner må øvelsen gjennomføres.
På hjemmesiden til Trøndelag fylkeskommune kan vi blant annet lese at «formålet med kulturtilskudd er å stimulere til engasjement, mangfold og kvalitet i kulturlivet i hele Trøndelag». Det er altså kulturens egenverdi som framheves. En verdi som ikke bare ligger i den rene opplevelsen, men også utvikling av identitet, kreativitet og kompetanse. Det er når man kommer til selve søknadsskjemaet at den instrumentelle kulturpolitikken virkelig får utfolde seg.
Forskning har pekt på at det har skjedd en instrumentalisering av kulturlivet de siste tiårene. Det vil si at det ikke er kulturen eller kulturopplevelsen i seg selv som er i sentrum, men de såkalte ringvirkningene. Det være seg å tiltrekke seg flere innbyggere, arbeidsplasser eller turister.
Jan Engen skulle søke om inntil 25000 kroner. Sett i forhold til garasjeprosjektet på Stortinget snakker vi altså om et mikroprosjekt. Til tross for beløpets størrelse og at Engen i utgangspunktet kun hadde ett resultatmål (arrangere en konsert) og ett effektmål (gi folk i Trøndelag muligheten til en livemusikkopplevelse), avkreves det i søknadsskjemaet redegjørelse for om konserten vil bidra positivt til befolkningsutvikling, arbeidsplasser og nyetableringer. Og videre om det vil gi økt innovasjonsevne, økt tilgjengelighet i form av bedre veier, havner og bredbånd, samt styrke regionale sentra og gjøre stedet mer attraktivt både for befolkningen og for turister.
Les Terje Eidsvågs kommentar her: Kulturens berettigede angst for fylkeskommunen
Kulturopplevelsen i seg selv er altså ikke tilstrekkelig, og man avkreves å utforme måleindikatorer for både effekten på befolkningsutvikling, arbeidsplasser, nyetableringer, tilgjengelighet og attraktivitet. Altså det som måler ringvirkningene av kulturarrangementet. Engen selv hadde trolig sett seg fornøyd med om det kom godt med folk på konserten, at det så ut som om de hadde en fin opplevelse, og at de i ettertid ga uttrykk for at dette hadde vært gøy. Men å kaste ut en idé til fylkeskommunen om å innføre kun en måleindikator som måler opplevelse per bevilget kulturkrone er trolig ikke i tiden, selv om det både hadde spart søkerne og byråkratene arbeid.
Tilbake til Storås. Det manglet ikke på effekter festivalen hadde hatt for bygda. De var satt på kartet, bygda var gitt et oppsving og nye impulser, og det var skapt en positivitet og stolthet blant dem som bodde der. Stedsidentitet og trivsel var forbedret. Storås var ikke lengre «et sånt sted der alt legges ned». Som ei sa: «Det er jo artigere å komme fra en plass der de får til noe, enn fra en plass der alt legges ned». Selvsagt er det det!
Mange av oss har billetter til kulturarrangement liggende. Noen av disse er avhengig av offentlig tilskudd for å virkeliggjøres. Dette er arrangementer vi ser fram til, nyter mens vi er der og på ulikt vis beriker livene våre etterpå. Kanskje vi skal heller se på ringvirkningene som positive bieffekter, og ikke som hovedgrunnen til at ildsjeler tar jobben med å skape liv og røre i hele Trøndelag?
Oddveig Storstad
Hør våre kommentatorer snakke om bioteknologi, kulturkamp, sjakk og OL
Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter