Alarm! Kulturarbeiderne har mistet humøret. Men noen er flinkere til å krangle enn andre.
Det herjer minst to krangler i det kulturelle kongeriket akkurat nå (maken til uvær har vi ikke sett siden forrige gang kulturarbeidere var sure, det er ikke lenge siden).
Den ene krangelen handler om litteratur, den andre om musikk. Budskapet fra kulturarbeidere på begge felt er dypest sett det samme, gamle: Kunst må komme før kommers.
LES OGSÅ: Vi suger på byutvikling og Bergen rocker
Likevel er kranglene ekstremt forskjellige. Noen krangler nemlig bedre enn andre.
Denne nivåforskjellen sier noe om hvem som har selvtillit nok til å åpne kjeften og si at «det jeg driver med er viktig». Det sier noe om hvilke kulturbransjer som aksepterer høy og åpenlys krangel. Og helt grunnleggende sier det kanskje noe om hvilke kunstformer som faktisk har høyeste anseelse i Norge.
LES OGSÅ: Forfallet på Møllenberg kan stoppes
Forfatteren og forlagsredaktøren Dan Aleksander Andersen har skrevet ei hel bok om hvorfor han sluttet i jobben hos Cappelen Damm. I «Brev til ledelsen» oppgir han 200 grunner, noen av dem humoristiske (som at «printeren alltid streiker»), men i bunn er det gravalvor.
Cappelen Damm er blitt for kommersielle, mener Andersen. «Jeg så hvor mye ressurser som pumpes inn i underholdningslitteraturen på bekostning av kvalitetslitteraturen. Etter hvert ble det for mye», sier han til NRK. Det ble for mye børs, for lite katedral.
Han retter også kritikk mot at forlaget satser for tungt på svært mange unge debutanter, i stedet for å «legge til rette for kontinuitet og utvikling» og «skape tillit og lojalitet» mellom etablerte forfattere og forlag.
Og dette er interessant:
Det er nemlig «uetisk» å bryte disse prinsippene, sier forfatteren. Dette handler om «moralske spørsmål», sier han, som mange i bokbransjen «baler med». Forfatteren angriper altså et av landets største forlag med nådeløs frekkhet, men også en slags moralfilosofi.
Les også: Trondheim Calling kler å ha blitt voksen
Argumenter om etikk og moral på vegne av kunstnerisk kvalitet er ikke spesielt til stede i musikklivets pågående krangel om NRK P3. Der har aktørene tatt av seg lua og plassert den foran munnen: Mumle, mumle.
I en debatt som selvfølgelig handler om at musikk er viktig, er vel Mattias Tellez den eneste musikeren som har hevet stemmen. Men også hans kritikk av P3s makt, de nære relasjonene mellom NRK-ansatte og musikkbransjefolk som gjør at noen, kanskje eller kanskje ikke, blir favorisert av kanalen, samt det faktum at P3 egentlig ikke speiler noen bredde i norsk musikkliv (men heller skaper hits ved å sette noen få låter på ekstremt høy rotasjon), handler mest om hva aktører i musikklivet ikke tør å si.
«Som låtskriver, produsent, artist og plateselskap blir jeg rådet av andre i bransjen til å ikke uttale meg om saken fordi det vil skade min karriere», skrev han i et avisinnlegg før jul. VG fulgte opp med en egen sak om hvor vanskelig det faktisk var å si noe. Og da handlet plutselig debatten om debatten.
NRK er statlig og betalt av deg og meg, mens Cappelen Damm er et privat forlag. På grunn av de ekstremt gode statlige støtteordningene til norsk litteratur, er likheten mellom de to debattene likevel stor: Hva skal skattepengene faktisk gå til? Kunst eller kommers?
Litteratur-Norge har kommet noen hakk videre. De har en annen posisjon, det er lett å se. Når Dan Aleksander Andersen går i strupen på sin gamle arbeidsgiver, er det ingen som diskuterer debattklimaet. Når han bruker ord som «uetisk» om forlagenes jag etter nye, kommersielle kioskveltere, er det ingen som steiler.
Det er som om bokfolket har en egen selvtillit, basert på en idé og politikk om at Litteratur-Norge skal forvalte kulturarv og «kvalitetslitteratur i et lite språkområde», eller en opplyst offentlighet og et dannet, skarpt og samfunnsbyggende ordskifte.
Dersom en musiker hadde hevdet at statskanalen NRK P3s tunge, men lettbeinte hitfokus var umoralsk og etisk forkastelig, ville ingen skjønt hva hun pratet om. Og enda verre: Dersom en musiker hadde kritisert landets største plateselskaper (som riktignok ikke har litteraturlignende støtteordninger, men likevel nyter godt av at egne artister kan hente penger fra for eksempel Kulturrådet) og sagt at de satser for tungt på døgnfluer og debutanter som får 100 millioner streams av sin første singel og deretter blir løst fra kontrakten, ville alle ment at vedkommende var bitter.
Jeg er ikke bitter. Men det må da være lov å si ifra: Musikk er også viktig.