Fastetida er forbundet med forsakelse. I vår forbrukerkultur er det et fremmed uttrykk.
Det står i kalenderen. Førstkommende søndag er fastelavnssøndag, siste søndag før faste, eller «kvelden før faste» som navnet egentlig betyr. Fastelavn kommer egentlig fra det tyske ordet faseln, som betyr løyer eller ablegøyer. Her hjemme markeres ofte dagen med fastelavnsboller – hveteboller med krem og melis. Noen forbinder den kanskje med sanitetskvinnene som selger bjørkeris med fargerike fjær rundt om i det ganske land. I andre deler av verden er det tid for karneval. Intens feiring, med musikk og farger, og en påminnelse om at alt er mulig.
Les også: - Ingen må være så ekstremt naive å varsle om noe som helst
Nå på onsdag – askeonsdag – begynner fasten. Fra gammelt av tegnet en seg da med askekorset og så begynte fastetida. Den har vi ikke lenger noe forhold til; i hvert fall de færreste av oss. Fastetida er forbundet med forsakelse. I vår forbrukerkultur kan en knapt finne et mer fremmed uttrykk. Det å skulle frivillig avstå fra noe – forsake – hvem kjøper et slikt budskap? Allikevel er faste et sentralt element i alle tre verdensreligionene jødedom, kristendom og islam.
LES OGSÅ: Din og min valgfrihet
I jødedommen er fasten knyttet til den store forsoningsdagen; Yom Kippur. Da er det strengt forbudt å gjøre noe slags form for arbeid og samtlige biler i hele Israel står. Den fastepraksis som vi kjenner best til i dag, er knyttet til muslimenes fastemåned ramadan, der de ikke spiser fra soloppgang til solnedgang. Fra Det nye testamente vet vi at Jesus ikke etterlot seg noen bestemmelser om faste, men at både han og de første kristne praktiserte den foran viktige avgjørelser i forholdet mellom seg selv og Gud. Etter hvert utviklet det seg en felles fastepraksis som i middelalderen ble nedfelt i detaljerte lover og forskrifter.
Det var ingen spøk. Fastetida kunne være hard i middelalderen. Folk som til daglig knapt hadde nok mat, skulle nå også kutte ut kjøttet. Dette skulle markere at de viet tida til bot og kamp mot det onde. Det var en ordentlig påkjenning, ikke bare for sinnet, men også for kroppen. Derfor trengte både kropp og sinn en ordentlig fest før fasten begynte. Det er kanskje ikke så rart at mandagen etter fastelavnssøndag kalles blåmandag.
Opptatt av debatt? Les også: Jeg blir nesten skremt av NTNU-ansattes meninger
Før askeonsdag kommer feitetirsdag, den siste sjansen til å få et margfullt måltid før fasten er her. Da jeg var liten spiste vi alltid ertesuppe, saltsprengt kjøtt og kålrabistappe på feitetirsdag. Vi spiste fastelavnsboller på fastelavnssøndag også. Men vi fastet ikke etterpå. Det er kanskje representativt for kulturen vår som sådan; vi har noen skikker og tradisjoner som vi holder fast på. Men vi vet ikke lenger om det religiøse bakteppet som de springer ut av. Ordet karneval betyr farvel til kjøttet. Men vi sier ikke farvel til kjøttet. Vi faster ikke. Vi forsaker ikke. Men vi feirer karneval mange steder. I Nidarosdomen har vi for eksempel karnevalsmesse fastelavnssøndag, der både barn og voksne oppfordres til å kle seg ut. Det er nok bare barna som tør det. Og elevene fra sirkusskolen som kommer og gjør sine ablegøyer. Barn elsker jo å kle seg ut. Jeg tenker at det ikke bare handler om fasinasjon for farger og klær som er annerledes. Det handler også om muligheten til å bli en annen enn den du er. I karnevalskostymet omskapes den som er liten til en som er stor. En liten gutt kan bli til en farlig bjørn, og faktisk føle seg stor og sterk i kraft av kostymet. Det handler om overskridelse av roller og begrensninger. I karnevalet er alt mulig. I det ligger et frigjørende budskap, og det er kanskje derfor karnevalet mange andre steder i verden er en folkefest.
Fortellinger fra renessansetida vitner om det samme. Det karnevalske elementet i kulturen, har dette blitt kalt. Karnevalet var den dagen i året alt ble snudd på hodet. Folket tillot seg å gjøre narr av autoritetene – av kirka, adelen, makthaverne. Tiggeren ble kledd ut som borgermester og borgermesteren som tigger. For en avgrenset tid ble maktstrukturer oppløst og sosiale skillelinjer hvisket ut. Verden ble snudd på hodet, høy og lav, dårer og vismenn, konge og trell, stygt og pent, verdslig og hellig var sidestilt. Fattigfolk kunne gjøre narr av sine herskere og tale makta midt imot. I et kort og heftig øyeblikk kunne man ane at en annen verden var mulig. Karnevalsdagen ble en dag for å prøve ut samfunnet som et bakvendtland. En dag hvor det utenkelige var tillatt – en dag da de forbudte ventilene ble åpnet. En dag da de siste ble de første, og de første de siste. Men dagen etter var alt ved det gamle.
Fremdeles kler menn i Latin-Amerika seg ut som kvinner under karnevalsfesten. Og her i landet får barna rise foreldrene – ikke omvendt – med riset på fastelavn. Skikkene forteller oss noe om det tidløse ønsket om forandring. Et helt legitimt ønske om at samfunnet og livet og tilværelsen skulle vært fritt for hierarkier. Et bakvendtland, som Alf Prøysen synger om. Eller et Gudsrike, som Jesus snakker om. Et rike der det ikke er forskjell på mann og kvinne, jøde og greker. Lav og høy. Der den siste blir den første – og det ikke bare for den ene dagen. Med andre ord: Karnevalet inneholder en gudsrikevisjon. Derfor er det på høy tid at vi tar det inn i kirka. Sammen med Alf Prøysen og alle andre som hører hjemme der.