Bloggere lever av oppmerksomhet og annonsekroner. Da er det kanskje ikke så rart at de krangler når de mest populære skal kåres.

«Hæ? Influencer? Har det noe med influensa å gjøre?», spurte en kollega forvirret da jeg begynte å snakke om influencer-debatten en morgen på jobb.

Nei, det er ikke snakk om et virus, men om personer (og dyr!) som har påvirkningskraft gjennom YouTube, Instagram, Snap, blogger, podkaster og tradisjonelle medier. Kjente eksempler er «Fotballfrue», Kim Kardashian og Trine Sandberg (Trines matblogg), men det finnes et hav av påvirkere innen mote, trening, interiør, husdyr, mat og familieliv. Influencerne er de nye forbildene for svært mange, og de mest populærehar sponsorer, samarbeidspartnere og bokavtaler slik at de langt på vei kan leve av sin virksomhet.

Mange av oss politisk korrekte fnyser av disse folkene. Så mye fjas! Vi orker ikke uoppnåelige six-pack-mager og mammabloggere med falske vipper. Men dette er en medievirkelighet mange av oss forholder oss til, og flere influencere har mer å komme med enn skamros av en ny magerost.

Skuespiller Ulrikke Falch, kjent fra NRK-serien «Skam», er feminist og blogger mye om perfeksjonspresset som unge kvinner utsettes for. Hun var nominert i kategorien «Årets influencer» i Vixen Influencer Awards, men trakk seg i forkant av helgens prisutdeling i Oslo. I en kommentar i NRK sier Falch at hun ikke trenger en pris for den jobben hun gjør. Det er imidlertid ikke bare «Skam»-stjernen som har skapt storm rundt bloggprisen. To nominerte bloggere ble først urettmessig disket på grunn av påstander om manglende annonsemerking. Andre trakk seg fra kåringen fordi publikum, i tillegg til en fagjury, skal stemme fram vinnerne. De mener prisen handler mer om popularitet enn innhold.

Falch skal berømmes for at hun tar et oppgjør med skjønnhetsfokuset hos bloggere, medier og annonsører. Hun mener «Fotballfrue» og Sophie Elise får jenter til å føle seg som dritt. Likevel kunne hun nådd flere med sitt budskap om hun ikke hadde trukket seg. (Det endte for øvrig med at Sophie Elise også trakk seg fordi hun følte seg kneblet av Falch). Mer merkelig er det at fitnessbloggeren Jørgine Vasstrand (Funkygine) oppfordret publikum til å ikke stemme på henne. Til VG sier Vasstrand at hun ikke vil måles i likes og følgertall i en slik avstemning. Men er det ikke nettopp popularitet som er hovedmålet til en som lever av å vise fram treningstriks i nye tights? Disse menneskene hadde aldri fått sponsorpenger, reklameoppdrag og avisforsider uten oss følgere. Vi betaler indirekte lønna deres mens vi glor og taster på mobilene våre.

Hunden ligger kanskje begravet i uttalelsen til treningsbloggeren Maren Erdvik («Fitliving»): «(Vixen Influencer Award) er en plattform jeg ikke føler meg helt vel i». En god del bloggere trives nemlig best på sin egen plattform, bloggen, hvor de har full kontroll både over tekst, bilder og fans. Selv om en pris er en uskyldig påskjønnelse, kan den plutselig føre til at kritiske spørsmål om alt fra silikonpupper til forbrukersamfunnet. Det kan være ubehagelig. Da VG portrettintervjuet den kjempepopulære bloggeren Anna Rasmussen («Mamma til Michelle») ville hun trekke flere sitater før intervjuet kom på trykk. Hun syntes hun ble framstilt så negativt – selv om hun var enig i at hun var sitert korrekt. Det var liksom ikke henne.

Det som er synd, er at mange dyktige, kule og kloke influencere kommer i skyggen av denne tåpelige krangelen. En av vinnerne var blant annet helsesøster Thale Krohn Engvik (Helsesista) som opplyser unge om helse og sex.

Her hjemme kåret nylig Adresseavisens lesere Stephanie Palomino Davadi til årets influencer i Utawards. Hun løfter fram nye, ukjente kulturtalenter i sin kanal «Kulturrom». Vi kan dessuten være stolte av den dyktige mote-influenceren Tine Andrea Storløs fra Trondheim som gjør seg bemerket på den internasjonale mote-scenen.

Jo da, de er pene og populære, men har samtidig noe å komme med.

Stephanie Palomino Davadi fra Trondheim ble av Adresseavisens lesere kåret til årets influencer under avisens kåring Utawards. Foto: Morten Antonsen