Noen som husker hoppbakken Marikollen? Den som lokket menigheten bort fra kirka?

Jeg snakker ikke om Marikollen i Rælingen, men Marikollen på Viggja. En gang Norges største hoppbakke - og kanskje den mest fryktede. Skihopping var manifestasjonen av manndommen, og Marikollen den ultimate testen.

Man skulle tro at en hoppbakke der granskogen har fått vokse i fred siden 1957, skulle være glemt for lengst. Å lage en mimrekveld om Marikollen, slik Arnstein Saltnes på Snøfugl gård gjorde, var en risikoøvelse større enn å sette utfor bakken med den brutale profilen. Men hva skjedde. Nesten 250 personer presset seg inn for å høre Ole Magnar Morken og Nils Arne Eggen.

Hoppentusiastene kom ut av skapet, som det heter, og det skapet må ha vært romslig. De var ikke ungdommer akkurat, men hadde sine skiopplevelser fra den tiden barna laget sine egne skispor og hoppbakker, og den tiden myter ble skapt og dyrket uforstyrret av tv-bilder som overlater lite til fantasien. De beste bildene kom ut av radioen formidlet av stemmene til Bjørge Lillelien og Arne Porsum.

Et skihopp var en flyktig opplevelse, et øyeblikk som festes på netthinna, men som ikke kan gjenskapes. Hopprennene i Marikollen foregikk bare der og da. Så var det over. Bare minnene og fortellingene sto igjen, og den frie diktningen som skapte myter om de lengste hoppene og de styggeste fallene.

Nils Arne Eggen, en av de unge våghalsene, gjenskapte Marikollens stupbratte tilløp for forsamlingen. Vågestykket startet på et stillas av rundtømmer og fortsatte ned en brattmel. Frem mot hoppet flatet det ut og hopperen fikk god tid til å tenke, men da han så Orkdalsfjorden brette seg ut og skimtet Geita i det fjerne, var det for sent å snu.

I tillegg til å være bratt, var bakken utsatt for vind. Ikke rart det ble mange programhelter. Hopprenn i Marikollen var et spetakkel folk ikke ville gå glipp av. De kom i båt over fjorden, i bil fra byen og på ski over marka fra Fannrem. Kirka var nesten tom og presten spurte forvirret hvor menigheten var blitt av. Svaret var like enkelt som det var nedslående på hviledagen: «Det er renn i Marikollen!».

Skihopping var en del av kulturarven vår, i likhet med skøyter og langrenn. Nasjonalidrettene skapte nasjonalheltene. Skihoppere, skøyteløpere og langrennsløpere dro damer.

Men i 1957 var det slutt. Utviklingen avskiltet monsterbakken like som den løp fra de fleste bakker som lå naturlig i terrenget ut over 60-tallet.

LES OGSÅ: Uten mat og drikke, duger Trøndelag ikke

Bakkerekorden, ja hva var egentlig den? Det skal være målt 90 meter, men det påstås at det var tilfeller der stålbåndet ble for kort. Ble det hoppet 91,5, kanskje enda lenger? Svaret er vanskelig å finne og manns minne er upålitelig. De lengste hoppene, de som aldri ble kontrollmålt, kom i treningen før det årlige rennet, men de ga grobunn for tankeflukt og overdrivelser.

Skihoppingen etterlot et mylder av gode historier, best bevist av Tor Gotaas i boken «Å hoppe etter Wirkola». Men Gotaas fikk ikke med seg den om skauningen som brakk ankelen, men måtte hjemom og skifte strømper før han ble kjørt til høyt respekterte overlege Grevle ved sykehuset i Orkdal.

På 90-tallet ble Norge forvandlet til en toppidrettsnasjon. Man sprøytet ny energi inn i eliteidretten gjennom opprettelsen av Olympiatoppen, Idrettshøyskolen og Toppidrettssenteret. Norge skulle bli best, særlig på ski. Vi lyktes over all forventning

For den vanlige nordmann gikk det andre veien. Færre ble født med ski på beina og flere flyttet innendørs, til treningssenteret. Idretten ble kommersialisert og tilbudene skapte betalingsvilje for å se idrett på tv og svette på treningssenter.

Nå kommer jeg omsider til poenget. Den tradisjonelle norske skikulturen er ikke bare truet, den er på sotteseng.

Tidligere brukte ungene fritida til å leke ute. I dag har vi organisert tida bort fra ungene. Mens ungene i forrige generasjon var herrer over sin egen tid og barnekultur, har vi voksne brutt oss inn i barnas liv. Vi har planlagt og organisert tida deres i hjel. Følgene er ikke uteblitt: Mens seksåringene er i ro 75 prosent av tida hvis aktivitetene er voksenstyrt, er de i ro bar seks prosent hvis de styrer aktiviteten selv.

Hvis du ser et skispor i jomfruelig snø, kommer det etter all sannsynlighet fra en pensjonist på tiurjakt og ikke fra et barn. Når så du sist unger bygget spretthopp?

Før gikk alle på ski og langrennsheltene kom rett fra tømmerskogen. Nå er det de ressurssterke som går på ski, eller har råd til det, og det er stadig oftere barna til de ressurssterke som blir langrennsløpere.

Skiforbundets ambisjon om at ski skal være vår viktigste utendørsaktivitet, sliter de med. Men de har lyktes med å heve en annen fane: Norge skal være beste skinasjon.

Marikollen på Viggja - en gang landets største hoppbakke.