Etter hvert som samfunnstoppene faller på grunn av sin appetitt på yngre kvinner, kjenner jeg på et visst ubehag.
For all del - #metoo-kampanjen kom på overtid. Den er et nødvendig oppgjør med noe de fleste kvinner har visst om og følt på egen kropp. Menn har med stor selvbevissthet klådd på kvinner uten at det har fått konsekvenser for dem, mens kvinnene ofte har sittet igjen med skamfølelse. Mange yngre kvinner har opplevd at menn med høyere alder og posisjon enn oss, har prøvd seg. Var de eldre enn oss, føyset vi dem vekk og kalte dem «griskaill». Vi oppførte oss ikke som offer. Var de mer jevnaldrende, beveget vi oss i et vanskeligere landskap, i gråsonene mellom akseptabel flørting og uakseptabel seksuell oppmerksomhet.
Les også Tone Sofie Aglens kommentar: Ta hverandre i handa og hold
Så langt har den norske versjonen av #metoo slått sterkest inn over det politiske liv. Trond Giske har mistet sine høye tillitsverv i Ap. Vi fikk på nyåret en bekjennelsesbølge blant fremtredende politikere, det var nesten så man fikk assosiasjoner til Moskva-prosessene. Unge Høyre-lederen Kristian Tonning Riise trakk seg, det samme gjorde Ulf Leirstein, parlamentarisk nestleder i Frp. En fylkesordfører for Senterpartiet har gjort det samme. Vi vet ikke om vi har flere sjokk i vente.
Jeg føler ingen hevnlysten glede over at klåfingrede menn må fratre sine verv. Det er både uforståelig og trist at ellers oppegående personer har så liten evne til selvkritikk og -kontroll at de benytter sin posisjon til å trakassere yngre kvinner (og menn). Faren er at #metoo-bølgen ender opp som en hekseprosess med omvendt fortegn, der det nå er «heksene» som er i farta og skal ta igjen for generasjoners urettferdighet og overtramp. Flere menn enn Giske, Leirstein og Riise kan ha grunn til å føle seg utrygge.
Opptatt av debatt? Les også: For noen uker siden var det villmannskjøring midt på dagen, med følgebil og drone som filmet galskapen
Jeg kan ikke fri meg fra en ubehagelig følelse av at #metoo-kampanjen kom svært beleilig for noen i Ap som ønsket å «ta» den mektige nestlederen av politiske grunner, uten dermed å si at varslene var ubegrunnet. Ryktene om den kvinneglade partyløven Giske hadde gått lenge, uten at noen tok det opp. Før den høsten Giske etter kamp mot en kvinne fikk enda en maktposisjon i Ap.
Vi har gjennom Giske-saken lært at det er forskjell på en varslersak og en kriminalsak. Varslersakene gjøres opp utenfor rettssystemet, hvis det ikke også avdekkes kriminelle forhold. Det som har skjedd så langt, er at Giske har mistet både posisjoner og ære i en prosess offentligheten ikke har fått fullt innsyn i.
Mer debatt: Jeg leser Adressa i Tsjekkia. Av og til står det noe som direkte provoserer meg
Ap-leder Jonas Gahr Støre sier at Giske har fått komme med sin forklaring i varslersakene, men vi kan ikke vite om Giske har hatt full anledning til det som på rettsspråket kalles kontradiksjon. Dette er hovedpoenget for Giskes advokater. Det ville han ha fått i en åpen rettssak. Så lenge ingen av sakene ser ut til å være av kriminell art, er de heller ikke noe for rettsvesenet. Hadde de vært det, kunne saken endt med frikjennelse eller en tidsbegrenset dom. Slik metoo-sakene forløper, vil folkets moralske dom over den det varsles mot, kunne bli en moralsk livstidsstraff.
Jeg føler også ubehag ved den svart-hvitt-tenkningen jeg har sett de siste månedene. Menn fremstilles som trakassører og overgripere, kvinner omtales langt inn i feministenes rekker som rene og uskyldige. Mange har glemt at det finnes nyanser og at slett ikke alle menn gjør ekle ting mot umælende kvinner.
Jeg reagerer på at kvinner fremstilles som passive ofre. Har vi virkelig ikke kommet lenger etter femti års kamp for likestilling, likeverd, selvfølelse, kvinnestyrke? Som kultursjefen i svenske Aftonbladet, Åsa Linderborg, nylig skrev i Klassekampen: «Metoo fremstiller halve menneskeheten som fullstendig kraftløs … Paradoksalt har jeg nok som kvinne aldri følt meg så liten. Det går jo ikke … å bli tatt på alvor hvis man tilhører et så svakt kjønn.»
Kvinner har ikke kjempet i mer enn femti år for å forbli offer. Nå gjør mange et nytt opprør. Ikke ut fra svakhet, men fra styrke.
Hør våre kommentatorer og gjest John-Peder Denstad snakke om fagbevegelsen, Ap, NRK, navnetrender og småfuglene
Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter