Forrige «Debatten» (18.01) på NRK1 hadde arbeidsliv som ett av hovedtemaene. Hvorfor snakket de ikke om arbeidsliv da?

Regjeringen har lansert sin plattform, og der tar de et tydelig standpunkt: Mer makt til eierne, mindre til arbeiderne.

Det er ingen overraskelse at regjeringen mener det er viktig å anerkjenne uorganiserte og at de ønsker et arbeidsliv der flere har en «annen tilknytning til arbeidslivet enn det som har vært vanlig». Venstres grunnlag for å samarbeide med Frp er nettopp at de begge vil liberalisere arbeidslivet. Klima og flyktninger er ikke så viktig så lenge eierklassen kan presse arbeiderne sine enda litt hardere.

Problemet var bare at den eneste som noen gang nevnte hvordan arbeidsdagen faktisk ser ut for den jevne arbeider, var Siv Jensen. Hun nevnte det da hun sa at ingen i Norge ble behandlet dårlig av sin arbeidsgiver. Jeg kan selvfølgelig ikke uttale meg om Siv Jensens arbeidserfaring, men de av oss som har vært lønnsarbeidere vet hvor kjip en sjef kan være, spesielt om du ikke har krefter til å adlyde hver eneste ordre.

Les også: Stadig flere jobber alene og leier seg kontorplass

Arbeiderpartiet og SV tok verken til motmæle om dette punktet, eller trakk frem sine egne poeng. Man snakket om arbeidsplasser og at trepartssamarbeidet var viktig for å løfte norsk økonomi, men aldri om arbeidsdagen i seg selv. Det ble ikke nevnt en eneste gang, det så godt som alle lønnsarbeidere i Norge har til felles: Å arbeide er i altfor stor grad skikkelig kjipt. Dagene er lange, og presset er høyt. Da hjelper det lite å vite at man bidrar til den totale samfunnsøkonomiske utviklingen mot vekst.

Ved å distansere seg fra arbeidslivet på denne måten – ved å snakke om et godt arbeidsliv som noe som fremmer økonomien – har man fullstendig tapt debatten. Da har man gått med på høyresidens premisser om at arbeid er en vare som kan selges på markedet, og arbeidslivet bare er et middel for å oppnå god økonomisk vekst i vårt samfunn.

Opptatt av debatt? Les også: Jeg leser Adressa i Tsjekkia. Av og til står det noe som direkte provoserer meg

Dette står i motsetning til det arbeidslivet faktisk er: Et av de viktigste element i nesten alle menneskers liv.

Perspektivet høyresiden anlegger – og som venstresiden har anlagt – er av denne grunn galt. Arbeid er ikke noe vi bare gjør, men en del av oss selv, av vår identitet, og bortsett fra venner og familie er nok arbeidet også det viktigste for vår egen velferd.

Dette perspektivet – på arbeidslivet som noe viktig i seg selv – har så godt som forsvunnet fra norsk venstreside. Det gjelder ikke bare Arbeiderpartiet, det gjelder også blant de aller fleste av mine egne bekjente. Jeg opplever at svært få forstår ønsket om at en ansatt bør få ha større selvråderett i løpet av arbeidsdagen.

Så la meg spekulere i hvorfor det har blitt slik. Jeg tror nemlig grunnen er rimelig enkel: Du opplever ikke at det er du som er på jobb. Når jeg eller mine studievenner drar på arbeid hos skjenkestedet vi jobber hos, eller kafeen vi serverer for, oppfatter man ikke seg selv som seg selv. Det er som Jean Paul Sartre skrev, man er litt for mye servitør, og litt for lite menneske. Derfor ser man heller ikke seg selv som menneske, men som ansatt, og det gjør kunden også.

Mer debatt: 38 politikere til Berlin på matmesse! Det er jo fullstendig galskap. Jeg foreslår maks fem

Opplevelsen av dette fikk jeg først da jeg jobbet på kundeservice hos Adresseavisen (flotte folk, alle lesere må behandle dem bra). Der ble jeg relativt ofte behandlet svært dårlig. Grunnen til dette er at jeg ikke er et menneske, men en del av varen kunden har kjøpt. Jeg, altså kundeservice, er bare et hinder for at de skal kunne tilegne seg det de har krav på: En avis. Dette er ikke bare en økonomisk realitet, men en faktisk og psykologisk realitet: Mennesket er blitt en vare. Poenget gjelder i enda større grad sjefen, som jo faktisk har betalt for din arbeidskraft.

Når mennesket er en vare er det ikke lenger som meg og deg. Det har ikke et ønske om selvråderett, om kortere arbeidsdag, om å bli behandlet bra av sjefen og kunden, eller for den del å bli representert av politikere. Dermed står vi i en virkelighet hvor ansatte bare er varer, som igjen er et middel for målet om en god økonomi. Denne effekten styrkes av at det blir færre og færre politikere som har arbeid-et over lengre tid, og selv følt på hvor kjip arbeidsdagen kan være. Da glemmer de det alle arbeidstakere har til felles: De er arbeidstakere.

Skal venstresida ta arbeid på alvor, må de ta arbeidsdagen på alvor, ikke bare se den og de menneskene som gjennomfører den som et middel for å oppnå økonomisk vekst.

Hør våre kommentatorer og gjest John-Peder Denstad snakke om fagbevegelsen, Ap, NRK, navnetrender og småfuglene

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter