BBC-dokumentaren «No hunger in Paradise» beskriver godt hvordan tidene har forandret seg for unge håpefulle fotballspillere i England.

Fotball på toppnivå har blitt så stor business at det har oppstått en skremmende forretningsmessig kynisme rundt talentfulle barn. Den er smertefull å se på, med du burde prøve. Særlig hvis du føler du passer til en eller flere av disse beskrivelsene:

- Jeg er en håpefull fotballspiller på 10 år, men jeg har allerede en mastergrad i idrettspsykologi og lang erfaring med stresshåndtering (kan se!)

- Jeg er en forelder til en håpefull spiller som vil bli fotballproff (bør se!)

- Jeg er en håpefull forelder til en spiller som, etter min mening, har alt som skal til for å bli proff (Må se!)

- Jeg er forelder til en spiller jeg er sikker på vil bli toppspiller, og hvis han ikke vil det selv skal jeg faen meg sørge for at han vil. (Se to ganger!)

- Jeg er fotballagent med fotballerfaring (?)

- Jeg er fotballagent uten fotballerfaring! (Vær obs på sterke scener, se den sammen med en voksen)

- Jeg er en håpefull forelder til en håndballspiller, og dette handler om fotball, så jeg trenger ikke å se den (sjå’n læll!)

Eller stort sett hvis du er forelder eller agent, eller begge deler, bør du se den. Youtube.com, søk «No hunger», og ikke glem at dokumentaren snakker til deg, og ikke bare til alle andre.

Les også kronikken: Kampen om fotballbarna

Hva handler den om? Indre drivkraft og hva det egentlig er. Så handler den en hel del om hva det ikke er. Den burde kanskje sortert under kategorien naturprogram. Den handler om en jungel.

(Jeg skal ikke si mer om den. Jeg kan komme til å røpe at jeg mener den er like aktuell i Norge, hvis ikke mer.)

I den norske samfunnsdebatten finnes det noen gamle slitere av noen tema, som stadig dukker opp. Barneidrett, og særlig fotball er en av dem.

Opptatt av debatt? Les også: Jeg er en av dem som klapper for dem som står frem, og jeg er en av dem som ikke tør

Kanskje en av grunnene til at den vedvarer, er at debatten ikke beveger seg fremover i særlig grad? Ethvert politiske utspill eller meningsytring får ca. 50 prosent harmende motstand. Det kan virke som at alle som ytrer fra eller til om dette er idioter.

Så går det ut over dem som ikke mener noe om det i det hele tatt, men som bare vil spille fotball.

Det er omtrent like mange toppspillere nå som før. I fremtiden kommer det ikke flere, men de som kommer bli enda bedre, sterkere, raskere, kreative og mere tålmodig. Manchester United, verdens rikeste klubb, skal angivelig betale Alexis Sánchez fire millioner i lønn - i uka! Det er ikke noe rart vi tror vi vil nok til å bli en slik en, det har blitt så tilgjengelig og nært, og fort gjort.

Mer debatt: Petter Northug, can you hear me? Jeg vil si tusen hjertelig takk – så langt!

180 av 1,5 millioner fotballspillere i England ender opp i Premier League. 0,012 prosent.

Trangt nåløye? Nei, omtrent like trangt som før. Men tittelen på dokumentaren, «No hunger in paradise», forteller om de selvutslettende snarveiene som frister på veien til målet.

Dette er kanskje en litt tam henvisning til et TV-program, uten kraftsalver til fordel for den ene eller andre løsningen på barnefotballdebatten, men jeg har mistet litt motet, beklager.

Det går en historie om skilegenden Hallgeir Brenden, som jobbet i skogene i Trysil på vinterstid. Han dro tømmerstokker i to meter løs snø, på eget initiativ. Han dro det ikke ned til gards for å sanke ved, men lengst mulig opp i skogen, for å bli en bedre utøver. Sikkert en banebrytende metode den gangen, og ikke å anbefale for teknisk terping, men den sier noe viktig om den indre drivkraften den gangen som har kommet på avveie nå.

Det hører med til historien at da Hallgeir kom på toppen av fjellet, så han det som paradiset.

Hør våre kommentatorer snakke om sex, #metoo, ny regjering, kulturpolitikk og campus

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter