Det er lenge siden Nedre Elvehavn var ny. Byutviklingsmessig har Trondheim blitt en bakevje og bergenserne setter oss grundig i forlegenhet. Hvorfor skal vi tåle det?
Det er ganske enkelt smertefullt å besøke Bergen og se hvor mye bedre de planlegger og pleier omgivelsene sine enn vi gjør her i nord. Evner ikke Trondheim å være bedre enn byens størrelse tilsier? Det er et spørsmål vi bør stille oss ofte. Er det en naturlov at både utformingen av nybygg, ivaretakelsen av gammel arkitektur og pleien av uterom blir bedre jo større byen er? Må det bestandig gå ti år før trondheimspolitikerne tør å vedta de byplangrepene som for lengst er implementert i større byer?
LES OGSÅ: Forfallet på Møllenberg kan stoppes
Borgerlige politikere vil fort si at løsningen ligger hos dem. At fokus på estetikk og historiske kvaliteter er deres verdier som de kun deler med småpartier på motsatt side. I Trondheim ser dette ut til å stemme, men det gjelder ikke overalt. «Se til Bergen» sa Adressa på lederplass 12. januar med henvisning til hyblifiseringen av bydelen Møllenberg. Og det kan vi sannelig gjøre. For det er på flere områder enn hyblifisering det Ap-styrte Bergen kan vise vei i forbilledlig byplanlegging.
For det første har nesten alle radikale initiativer i Bergen de siste årene kommet som politiske forslag. Byen har faktisk folkevalgte som engasjerer seg i hvordan det skal se ut rundt dem og som dyrker Bergens historiske identitet. Noen eksempler: I den nye kommuneplanen foreslår bergenserne at all verneverdig bebyggelse som brenner ned i sentrum skal gjenreises som kopier. Et bedre grep for å hindre spekulasjon i forfall og styrke vedlikehold og brannsikring kan man ikke finne. For å berge historiske bygninger som forfaller i middelalderbydelen Vågsbunnen, investerer kommunen i husenes restaurering, og skal etter det bli leietaker. En slik løsning ble foreslått for bryggene i Kjøpmannsgata av opposisjonen i 2014, men ble blankt avvist av ordføreren.
LES OGSÅ: Det er lite kommunen kan gjøre
Men det slutter ikke der. Bergenspolitikerne har forbudt parkering på rivnings- eller branntomter i det historiske sentrum, dvs. de har gjort det umulig for useriøse eiendomsaktører å tjene penger på tomter de ikke vil bebygge før de får viljen sin. Samtidig krever de at man på slike tomter kun får bygge opp hus med samme dimensjoner som de forrige. Politikerne har til og med annonsert en skjerping av kravene for utbygging av nye områder hvor stedegen byggeskikk, hensynet til landskapsverdier, godt håndverk og materialbruk vil bli særlig vektlagt. Uaktet om Bergen har byparlament er ikke dette administrative råd som politikerne har akseptert, men politiske ideer som de folkevalgte ønsker å styre byen etter.
LES OGSÅ: Han er største huseier på Møllenberg
Siden 2015 har Bergen doblet sine investeringer i parker. Dette i en by som tidligere også slo oss ned i støvlene på parkvedlikehold. På toppen av det hele har de startet en prosess med å gjenskape byens og omlandets historiske hager som parker for offentligheten. Først ut er den tidligere tungt rusbelastede Nygårdsparken som åpnet i 2017. Etter at byen har investert 65 millioner i å gjenskape den engelske landskapshagen, har rusmiljøene flyttet ut og området er omfavnet av lokalbefolkningen.
Estetiske ambisjoner, foredling av historisk bebyggelse og visjoner for uterom e r noe som i Trondheim fremmes av administrasjonen og som politikerne i smertelig liten grad målbærer selv. Det lider byen under. I egen omtale er Trondheim en by som skal styres av innovasjon, investeringer og teknologi. På noen av disse feltene overskygges vi stadig vekk av Bergen, men byen mellom de syv fjell er også langt dyktigere enn oss til å ivareta egen identitet og planlegge vakre omgivelser.
LES OGSÅ KOMMENTAREN: Politikerne må redde Møllenberg
Er fotballprestasjoner nok for vårt selvbilde når vi skal sammenligne oss med storebror på Vestlandet? Eller er bybildet vårt kanskje et sterkere parameter på dyktighet? For om det er tilfellet hjelper det ikke stort hvor mange ganger vi slår Brann 10–0. Når bergenserne slukøret vandrer ut av Lerkendal møter de et bybilde som fort gir dem trøst og fornyet selvtillit. Burde ikke heller ydmykelsen vært dobbel? Og burde vi ikke snart få politikere som bidrar til det?
