Nå skal jula pakkes ned. Men ikke hos oss. En uventet gave på nyåret har forlenget den på ubestemt tid.

Det er alltid vemodig å pakke ned jula. Synes jeg. Ikke før nisser, reinsdyr og englekor har funnet sin plass så skal de liksom ned i eska igjen. Nå er jo jeg av den urgamle typen som ikke lar en eneste nisse slippe ned fra loftet før lillejulaften, – og da er det litt guffent å jage han opp igjen straks det nye året tiltrer. Nissefar har vel også lyst til å hilse litt på nyttårsforsetter og kanskje se mor tøye yoga og skogg-le når far pumper jern i stua?

LES OGSÅ: Snuelige og usnuelige velferdsreformer

Etter år med de samme nyttårsforsettene vet man jo at det stort sett blir med den første uka. Så litt optimisme og nyvunnen nyttårs-energi kan vi saktens gi tilbake til smånissene og englene, før det bærer rett opp på loftet igjen. De har tross alt nisset og sunget for oss gjennom hele jula.

Også var det faktisk her på nyåret at mora mi kom med ei lita eske til meg. Ei eske hun hadde hatt innerst i boden. Jeg kjente den straks igjen og holdt pusten. Kunne det være? Jeg åpnet esken. Forsiktig løftet jeg opp ei lita hvit kirke. Den lyste mot meg med glitrende tak. Som om nysnøen akkurat var falt.

LES OGSÅ: Ap må glemme den gamle fylkesgrensen

Den lille trappa opp mot kirka viste vei til kirkedøra som var generøs og innbydende. Snøtunge vintergraner sto tett inntil kirkeveggene innenfor et glitrende gjerde. Rosevinduet var nesten like vakkert som jeg husker det. Jeg så nå at det var laget av et klistremerke. Men det var av gull. Nesten. Det oste gode barndomsminner fra det lille gudshuset hvor jeg i alle mine barndoms juler hadde sittet ved, som på kirkebakken, og drømt hva vidunderlige saker og ting det kunne være innenfor de røde kirkevinduene.

De var laget av rød plast men hadde streif av rosa når lyset skinte igjennom dem. Jeg husker godt hvor glatte de var å stryke på. Men vinduene hadde saktens sett bedre dager. Mon om ikke noen lubne og rastløse tantebarn-fingre ikke hadde klart å motstå fristelsen å punktere vinduene. Lyden og følelsen når fingrene poppet gjennom glassene var nok like tilfredsstillende som samvittigheten ble svart, – når alle vinduene var punktert. Ikke ett vindu var spart. Det er noe med det, når man først er i gang.

LES OGSÅ: En stråledne nyhet for Midt-byen

I toppen hang ennå kirkeklokka. Spiret var skjevt og ustødig. Bjellen tålte kun en ørliten berøring før hele spiret truet med å rase ned. Men den svake lyden den bar med seg var like vidunderlig klar som i mine barndoms juler. I det jeg skulle sette fra meg kirka så kjente jeg noe på baksiden.

Jeg grep om metallet og skrudde mot høyre mens jeg kjente den velkjente tappingen mot fingertuppene ettersom jeg skrudde til. Kunne det ennå være lyd i den gamle kirka?

Jo, så sannelig. «Gla-ade jul. Hellige jul. Engler daler ned i skjul..» Tonene danset ut av spiret og bar med seg minner av kirkespill, juleribbe, sirups-snipper, rød fløyelskjole og juletregang. Lyden fylte sinnet, kroppen og stua med juleminner fra en svunnen tid.

«Jeg tenkte du kunne få denne gamle kirka. Om du vil ha den.» Det var mamma. Selve opphavet til jul, ribbefett og gudstro.

Ja, om jeg ville!

Men det var nyttår. Jula skulle ned i esker og opp på loftet.

Nei. Den skulle ei! Det gikk bare ikke an!

Så nå er det full julepupp her i stua. På ubestemt tid, faktisk. For kirka må i alle fall få installert nye vinduer. Spiret må også sikres før kirka igjen må ned i esken sin. Og det å renovere et kirkebygg kan som kjent ta sin tid.

Det frister å hilse god jul. Men da får jeg nok redaksjonen på nakken. Så jeg strekker meg til et: Godt nytt år, da!

Katrine Engedal