For fire år siden flyttet min mor inn i en flunkende ny omsorgsbolig i Ladesletta borettslag. Boligene ligger i tilknytning til Ladesletta helse- og velferdssenter hvor beboerne er personer med behov for døgnkontinuerlig tilsyn eller hjelp.

Helt fra sin første dag i omsorgsboligen, kunne hun fortelle om en stab ved senteret hun ikke kunne få rost nok. Alle de daglige gjøremålene hun trengte hjelp til, ble utført på en utmerket måte og alltid med et smil om munnen.

Sammen med den fantastiske aktivitetsgruppa ved senteret fikk mor også mange flotte opplevelser med gode fortellinger, musikk og dans, film og turet. Med andre ord var det sjelden en kjedelig dag, noe hun også støtt og stadig kommenterte med «Jeg har aldri hatt det så fint som jeg har det her på Ladesletta.»

For kort tid tilbake fikk min mor påvist svulst på hjernen, noe som dessverre viste seg å være uhelbredelig. Dette førte til en kort tids innleggelse på St.Olav hvor hun gjennomgikk fem strålebehandlinger og ble til slutt sengeliggende med lammelser i underkroppen.

Min mors store ønske var å kunne få komme tilbake til leiligheten sin den siste tiden hun hadde igjen.

På Ladesletta ble det derfor satt i gang tilrettelegging slik at alle hjelpemidlene hun trengte var på plass til hun kom hjem. I tillegg hadde staben tilrettelagt sin egen bemanning slik at alt lå til rette for den ekstra pleien hun hadde behov for. Dessverre gikk det veldig fort med min mor. Hun døde kun kort tid etter sin hjemkomst.

LES FLERE AV HARRY TILLERS KOMMENTARER HER

I den siste perioden var vi mye hjemme hos min mor og vi kunne nå selv oppleve pleierne og deres arbeid på nært hold. En slik omsorg og omtanke de viste ovenfor både min mor og oss pårørende skal man lete lenge etter. De var med oss helt til siste slutt, noe vi satte umåtelig stor pris på.

Det sies og skrives mye om eldreomsorgen i Norge. Derfor følte jeg et behov gjennom denne historien å vise at det faktisk finnes en plass hvor nettopp hjelp og omsorg tas med det største alvor.

Jeg takker alle de i staben ved helse- og velferdssenteret for all den hjelp og omsorg dere gav og viste min mor den tiden hun bodde på Lade. Hennes utsagn var ofte «dette må være det nærmeste paradiset man kan komme». Hun hadde nok helt rett i det.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter