Budsjettmøtet er årets viktigste, men også kjedeligste møte i bystyret. Den politiske krangelen handler om smuler, og det er ikke lett å se hvor de store skillelinjene egentlig går.

De som følger budsjettdebatten i bystyret kan fort få inntrykk av at de politiske skillelinjene i lokalpolitikken er større enn de egentlig er. Et kommunebudsjett er viktig for de kommunale tjenestene som kommunen tilbyr oss som innbyggere. Men i virkeligheten er de fleste av milliardene allerede disponert til lønninger, sosiale utgifter, betaling av lån og lovpålagte oppgaver som en kommune skal sysle med.

Derfor blir budsjettdebatten preget av stor ståhei rundt forholdsvis små summer. Og ikke en debatt om nye retninger, nye prosjekter og nye løsninger som kan gi et løft for alle som bor i kommunen.

Det blir derfor forholdsvis lite penger igjen for partiene å flytte rundt på når de skal gjøre endringer på rådmannens budsjettforslag. Den samlede rammen for budsjettet neste år er på om lag 16 milliarder kroner. Debatten rundt flytting av noen millioner her og der kan, fra bystyrets talerstol, fort høres ut som avgjørende veivalg for hvordan det vil bli å bo i Trondheim det kommende året.

Slik er det ikke i virkeligheten. Ser man bort fra et par hjertesaker til de ulike partiene, er det grunn til å tro at livet stort sett ville fortsatt langs de samme linjene, uavhengig av hvilket budsjettforslag som fikk flertall.

I debatten i bystyret torsdag kveld handlet mye om å sikre penger til kommunens eldreplan som skal sikre økt grunnbemanning og en bedre eldreomsorg i en by der det blir stadig flere eldre som trenger kommunale tjenester. Sentrum-venstrepartienes satsing på eldreplanen er å tilføre 18,5 millioner kroner neste år i tillegg til pengene rådmannen la opp til. Høyre strekker seg noe lengre, og legger inn 23 millioner på den samme budsjettposten. Forskjellen er på bare 4,5 millioner kroner. Det er vanskelig å se at denne differansen skal være det som skiller mellom himmel og helvete for eldreomsorgen.

Når det er sagt; det mangler ikke på politiske skillelinjer i trondheimspolitikken. Men de kommer ikke tydelig frem i økonomiske disponeringer på budsjettforslagene. Mellom Ap og samarbeidspartiene MDG, SV, Venstre, KrF, Sp og Pensjonistpartiet på en side, og Høyre og Frp på den andre, handler det mer om politiske prinsipper, enn om penger. I alle forslagene er det vanskelig å få øye på tydelige omprioriteringen, klare satsinger og nye retninger for den kommunale driften. Det meste handler om å flytte kroner mellom ulike budsjettposter.

Skillet mellom den tradisjonelle borgerlige blokken og dagens flertall i Trondheim handler aller mest om hvilke verktøy man er villig til å bruke i lokalpolitikken. Høyre og Frp vil la private slippe til gjennom å drive sykehjem, bygge skoler og eie bygg som kommunen leier lokaler i. Ap og flertallet holder seg beinhard på at Trondheim kommune ikke skal legges ut på anbud. Venstresidens garanti om å holde kommunen fri for konkurranseutsetting har sikret politisk flertall og godkjentstempel fra fagbevegelsen ved de fire siste valgene.

Det er lett å forstå at flertallet i Trondheim ikke ønsker å utfordre sin maktbase ved å lete frem privatiseringsverktøyet nederst i skrinet. Det er det samme som å vifte med en rød klut foran illsinte og prinsippfaste tillitsvalgte i det mektige LO-systemet som har vært med på å sikre et rødgrønt flertall siden 2003.

Privat drift og konkurranseutsetting er neppe løsningen på alle utfordringene i Trondheim. Men så lenge man på den siden av det politiske landskapet fortsatt er vaksinert mot nye måter å drive kommunale tjenestetilbud på, kommer trolig også budsjettdebatten om neste år også til å handle om å flytte rundt på noen millioner her og der.

LES FLERE AV HARRY TILLERS KOMMENTARER HER