Ungdomsserien Skam har blitt en eventyrlig historie, både her til lands og over hele kloden. Både på TV og på nett kunne vi gjennom fire sesonger få et unikt innblikk i hva ungdommen strever med og tenker på. Navnet Skam sier noe om en følelse som tynger livsutfoldelsen og også valgene vi tar, ikke minst når vi er unge, og skal prøve å finne vår egen vei og trygge grunnmur.
Nå er det ordet Skamløs som har vært mest oppe i samfunnsdebatten, takket være modige unge kvinner med minoritetsbakgrunn. De jobber for å bevisstgjøre hva rigide kulturelle og religiøse forventninger og «regler» gjør med dem som jenter og individer. De har på ulike måter stått frem og fortalt om hvordan de krever å slippe å eie den skammen som andre påfører dem i sine egne miljøer, der ære står sterkt. Dette er en skam som de blir beskyldt for å påføre både seg selv og egen familie, dersom de bryter med de forventningene som ligger på dem, særlig fordi de er jenter.
Les også: Retten til å bestemme over eget liv
Det er fort gjort for oss etnisk norske, og som har vokst opp i et moderne samfunn, å både riste på hodet og fnyse av de strenge normene og reglene vi hører om gjennom de «Skamløse» kvinnene. Men før vi setter på oss altfor strenge fordømmelsesbriller, er det verdt å reflektere over vår egen historie. Det er faktisk ikke så mange tiår siden jenter som havnet i «ulykka» ble sendt bort til fødselen var over, og de kom ofte hjem uten barnet, som gjerne ble adoptert bort, enten moren ville det eller ei. Det kunne jo bli mye folkesnakk; og nettopp dette med folkesnakk er vel et eksempel på at skam er en viktig regulator også i vårt samfunn, den dag i dag? Skammekroken er nok ikke borte, selv om elevene ikke står der fysisk lenger.
Jeg har lenge vært fascinert av begrepet skam, fordi jeg tror det har så mye med våre liv og livsutfoldelse å gjøre. Og at det forholdet vi har til skam, er med og påvirker den måten vi lever og klarer å leve på, i langt større grad enn vi ønsker å tro. Én type skam kan være god, ved at det er med og regulerer dårlig adferd og gir oss grenser. Men skam er i sin natur mest destruktiv for oss; vi gjør ikke feil, vi er feil. Det er også fort gjort å trå feil, som når jeg sier til barnet mitt at det burde skammet seg, når det har gjort noe jeg ikke liker.
Opptatt av debatt? Les: 3 min, 2 min, 1 min, nå ... men hvor er bussen? Så plutselig: 9 min, 8 min ... og der forsvant oppføringen
Mer debatt: Det vrimler av dyrevernere i dagens samfunn. Rart at ingen reagerer på dyrplageri på TV
Vi må ikke tro at vi lever i en tid fri fra skam, selv om verden har gått fremover. Det som før var kollektive normer, og derved en mer fastlagt «skam», har nå i moderne tid blitt til en personlig norm; en mer privatisert skam. I en verden med færre kulturelle holdepunkter og faste rammer, er vi nå vår egen lykkes smed i langt større grad. Og derfor er kanskje en av de største tingene og skamme oss for det å ikke klare og lykkes i forhold til alle de mulighetene og forventningene vi har? Vi skammer oss altså for helt andre ting, og det å kjenne på at vi ikke når opp i forhold til vårt eget og samfunnets forventninger om «perfekthet» er et typisk eksempel på den skammen mange bærer på, ikke minst unge mennesker. Mange går rundt og skjemmes og gremmes over alt de ikke får til, og det er da lett å kjenne seg både verdiløs og mislykket.
Brené Brown, en berømt sosiolog og forfatter fra USA har forsket på skam i mange år. Hun sier at skam er en epidemi i vår kultur. Brown mener at vi er nødt til å tørre å vise mer sårbarhet og selvmedfølelse, og heller ikke være så redde for å vise våre dårlige sider. Dette må barn og unge lære av oss voksne, for å skjønne at vi elsker og anerkjenner dem selv om de ikke er på topp overalt, og når de feiler. Psykolog Per Einar Binder uttalte en gang at det har blitt skamfullt å være normal. Han sier noe der.
Jeg har lyst til å slå et slag for det skamfrie livet! At man skal slippe å bruke så mye tid og krefter på selvkritikk, og også på å påføre andre skam og en dårlig følelse. Men da må vi kanskje bli litt rausere og snillere, både med oss selv og med dem rundt oss.
Hør våre kommentatorer snakke ulven på melkekartongene, statsbudsjettet, Peer Gynt og Petter Northug
Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter
