Tarjei Ellingsen Røsvoll, Student ved Det juridiske fakultet

Er det avtalene vi håper skal berge vår framtid, som i stedet ødelegger den?

Publisert: Oppdatert:
Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.

Jeg leste nylig en veldig interessant artikkel i tidsskriftet Critical Legal Thinking. Den spurte om Parisavtalen, på samme måte som Kyotoprotokollen, var dømt til å mislykkes. Artikkelen konkluderer med at ja, slik er det nok, men den tar det hakket lenger. Artikkelforfatterne sier at heller enn at Kyotoprotokollen forhindret klimaødeleggelse, så var den en viktig faktor for å sørge for klimaødeleggelse.

LES OGSÅ: Bruker du buksa mer enn 30 ganger

Helt siden den industrielle revolusjon har menneskets enorme overforbruk av klimaødeleggende ressurser vært et problem. Søppelet fra disse ressursene – det være klimagasser eller plast i havet – fører oss på kollisjonskurs med en bærekraftig verden. Med andre ord: Status quo er, og har vært, at vi ødelegger klimaet. Én ting er sikkert: Kyoto og Paris har ikke endret denne kursen, tvert imot øker fortsatt utslippene.

Heldigvis kan jussen berge oss. Problemet er bare at jus, først og fremst er stadfesting av status quo. Det er å skrive i stein: «Slik er det.» Noen unntak eksisterer selvfølgelig, men for det meste er jussen ment å være konserverende, og det er definitivt det den er best på. Jussen skal bevare det som allerede er – det være seg et godt samfunn, hvem som har penger, og hvem som ikke har, eller hvor mye klimagassutslipp vi skal tillate oss å være ansvarlig for.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Utslitt av et vellykket liv?

Men dette er ikke alt. Jussen er også legitimerende. Når noe er «lovlig» er dette svært ofte noe som gjør at vi som samfunn ikke opplever oss berettiget til å reagere mot det. Vi kan for eksempel se på de nylig slupne Paradise-papers, der et av de kraftigste argumentene mot at skatteflukt må stoppe, er at det er lovlig. Og da vender vi tilbake til klimaspørsmålet. Jussen kan, på samme måte som disse eksemplene illustrerer, benyttes til å legitimere umoralske handlinger. Dagens internasjonale regelverk, og ikke minst vårt eget nasjonale regelverk, gir legitimitet til å foreta valg som på lengre sikt kan ødelegge livene til mennesker rundt om på kloden, og alle kommende generasjoner.

Femten tusen forskere har underskrevet det de kaller sitt «andre varsel», hvor de advarer menneskeheten om at det virkelig kommer til å gå ille. Vi har utløst den største masseutrydningen av arter på 540 millioner år. Norge bidrar til dette, men vi gjør det med loven i hånd. Vi har demokratisk vedtatt lovgivning på klima- og miljøområdet som legitimerer åpningsvedtaket til den 23. konsesjonsrunde, altså Barentshavet.

LES OGSÅ: Vi ses i retten

Nå har vi (heldigvis) fått et søksmål mot dette vedtaket, som i disse dager avgjøres av Oslo tingrett. Et søksmål som muligens kan forhindre at det skjer. Samtidig er det noe besnærende med det hele, for la oss forutsette at staten vinner søksmålet. Da vil Norge ha dom på at vår oljepolitikk sørger for at «alle har rett på et miljø som sikrer helsen, (...) til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Norsk oljepolitikk sørger for at «naturens ressurser (...) disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten», i grunnlovens ord.

Spør du den jevne klimaforsker, er nok svaret nei, dette stemmer bare ikke. Setningene samsvarer ikke med virkeligheten. Man kan muligens argumentere for at Norge samlet sett bidrar til at verden går i riktig retning hva gjelder miljø, men det er overhodet ikke slik at vedtaket om 23. konsesjonsrunde gjør noe slikt.

Å få gjennomslag for progressive lovforslag, slik både grunnloven §112 og Parisavtalen var, fremstår naturligvis som en stor seier.

Man bør likevel ha i mente at det som var progressivt i valgperioden 2009–2013 ikke nødvendigvis er like progressivt etter valget i 2017. Jussen konserverer, den flytter ingen grenser. Denne myntens bakside ser vi i hvordan Kyotoprotokollen har fungert for å legitimere klimaødeleggelse helt siden den ble vedtatt. Neste gang må forkjempere for klimasaken, eller andre saker, se på jussen som det den er: En konserverende, ikke progressiv kraft, som i verste fall kan ødelegge for progressive fremskritt.