I løpet av året vil over en million mennesker ha gått over Elgeseter bru. Bak kjeklingen mellom bilister og syklister, er folk som går noe av nøkkelen til bedre by og helse.

Bilister, syklister og busspassasjerer! Der har du noen gjenger, som ofte får oppmerksomheten når det diskuteres miljø, transport, grønt skifte og utvikling i Trondheim. Det er mange gode grunner til å gjøre byen mer sykkelvennlig og styrke kollektivtrafikken, for å hindre vekst i biltrafikken. Flere syklister, bedre busser og færre biler er likevel ikke hele svaret på hvordan vi skal ta oss fram.

Det er én gruppe som ofte havner i bakgrunnen når diskusjonene raser i kommentarfelt og på sosiale medier, med syklister, bilister eller avgifter som angrepspunkt: De gående. Det betyr ikke at det ikke er noe som skjer for dem som velger å bruke beina. Tvert imot. Du skal ikke bevege deg mye i og rundt Trondheim for å se at vi som går har begynt å telle vi også.

Et av de mest synlige bevisene på det, er elektroniske målinger av gående over Elgeseter bru. Vi som beveger oss ofte over byens flotteste bru, kan følge utviklingen fra dag til måned, på hver side av brua. Både i august og september gikk det over 130 000 mennesker over brua. Selv i regntunge, ikke spesielt spaservennlige oktober gikk det i snitt 4567 mennesker over brua hver dag.

I løpet av ett år blir det milliontrafikk av sånt. Hvilken side av den smekre brua flest velger å gå på, avhenger tilsynelatende om det er Olavsfestdager, Pstereo eller messe på Nidarø. Om du ikke skal på kino eller sykehus er det finest å gå på siden mellom Domen og Samfundet. Midt på dagen møter jeg studenter på vei til NTNU og en familie på vei fra St. Olavs hospital til sentrum. – Jeg foretrekker å gå på Samfundet-siden, sier student Magnus Bengtsson (22), som kaller bruturen for «koselig».

Mesterverket til arkitektene Gudolf Blakstad og Herman Munthe-Kaas ble åpnet 24. november 1951. «Et brusted med mange historiske tilknytningspunkter er blitt beæret med en moderne, elegant og verdig bru» skrev Adresseavisen på førstesiden etter høytidelig åpning til Händels «Water Music», samt hilsen fra kong Haakon som i et telegram skrev: «Jeg har gledet meg over å se de vakre billeder i avisene».

Ikke mange som går over brua i dag tenker på at det har vært bru til sentrum omtrent der siden slutten av 1100-tallet. I morgenrushet en novemberdag i 2017 er det syklistene som råder grunnen blant myke trafikanter, på begge sider. Ser vi døgnet under ett er det likevel enda flere som krysser brua til fots enn på sykkel, ifølge Statens vegvesens målinger.

Det er ingen tvil om at det lønner seg å gå. Det er lettvint, gratis og gir i tillegg effekt på form og helse. En utfordring i Trondheim etter som antall syklende og gående øker og etter planene skal øke mer, er å sikre gående bedre mot syklister

Les også «Susann går 18 kilometer til og fra jobb»

Visste du at Miljøpakken i Trondheim har en egen gåstrategi? Rundt om i bydelene bygges og rustes det opp snarveier. Manuelle tellinger viser at gangtrafikken på bruene i byen har økt med ca. 28 prosent fra 2010 til 2015. I en by hvor det bor ca. 40 000 personer mindre enn 30 minutters gange fra Torvet, samtidig som folk flest sitter mer enn godt er, er det tid for å gå mer.

Alle som liker å gå, vet at det er en sammenheng mellom å tenke og å gå, forutsatt at man ikke går og ser ned i en mobiltelefon. En rekke store forfattere har skrevet om å gå, eller gått for inspirasjon. Tomas Espedals «Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv» (2006) er en nyere klassiker.

Min favoritt er den tyske filmskaperen Werner Herzogs «Of Walking On Ice» fra 1974. En feberaktig vandring fra da han fikk vite at hans mentor, filmkritikeren Lotte Eisner lå for døden i Paris. Herzog bestemte seg straks for å gå på besøk, fra München til Paris, ut fra en forestilling om at hun ikke ville dø mens han gikk. Den 70 sider korte boka er en uforlignelig skildring av våt, vond tur i snø og regn. En forhutlet pilegrimstur, på 22 dager, men han rekker fram. Et godt eksempel på at veien ikke trenger være målet, og levende skildring av hvordan hjernen «raser» og kroppen styrkes ved å gå.

Gange kan føre til så mangt. I Fleksnes-episoden «Ta plass, lukk dørene!» fra 1976, skal vår mann på lagermesse i Stockholm og prøver å sjekke opp en kvinne på nattoget. Til sin overraskelse får han napp hos Eva Wicklund, spilt av Lill Lindfors. Forventningsfullt spør han hva som fikk henne til å tenne på ham. «Du gikk så sexy», sier hun. «Andre kjøper konfekt og blomster og snakker seg til det. Jeg går meg til det», fastslår Marve.

Slike scener går det an å humre over på over til fots på Elgeseter bru i rushtida. En mild novemberettermiddag er det flere til fots enn på sykkel over brua. Bilkøa vokser fra Samfundet til Prinsen kinosenter. Jeg ser på dem som sitter i bilene, som regel én i hver, og tenker at for første gang siden brua ble åpnet for 66 år siden, med bilene i sentrum, er det vi som går som representerer framtida.

Les også kommentaren «Hvor realistisk må det være?»