Motmakt: «Erfaringen av å ta tilbake makta ved hjelp av ord, var berusende. Jeg følte meg så sterk! Sterk og uslåelig! Tenk at bare én setning kunne gjøre en så stor forskjell!» skriver Beate Lerdahl.   Foto: Michaelheim / Shutterstock / NTB scanpix

Vi må øve oss på å være frekke

Etter å ha levd som kvinne i over 50 år og «opplyst» feminist i hvert fall 30 av dem, tenkte jeg at jeg hadde kommet til det punktet der jeg ikke lenger ble overrasket over å høre historier om det motsatte kjønn som går over grensen i sitt syn på kvinnekroppen. Der tok jeg feil, gitt!

I kjølvannet av #metoo-kampanjen på sosiale medier, der kvinner som har opplevd utilbørlig seksuell oppmerksomhet fra menn «sto fram» med denne emneknaggen, er jeg stadig forundret over hvor mange vi er som har opplevd dette. Og at fenomenet eksisterer i beste velgående, etter tiår med likestilling og utdannelse og bevisstgjøring.

Hvorfor er det slik? Hvorfor tror noen menn at de bare kan legge hånda på låret ditt eller klappe deg på rumpa bare fordi de har lyst til det? Jeg tror det er fordi kvinner er for snille. Vi tar for mye ansvar.

Les også: Jeg har opplevd denne trakasseringen helt fra tenårene og frem til i dag


Den danske avisen Information setter presis ord på dette: «Kvinder skal glemme deres pæne opdragelse og råbe: Få de fucking hænder væk fra mit lår»! Men hvilken kvinne tar bokstavelig bladet fra munnen og gjør det?

Vi er oppdratt til å være så søte og medgjørlige og lage minst mulig styr. Derfor holder vi heller kjeft. Det blir jo så pinlig for de stakkars mennene, som ikke skjønner sitt eget beste.

Jeg husker en episode fra tidlig ungdomsskole, der jeg ennå ikke var sosialisert inn i denne kvinnerollen som alltid skal ta ansvar for andres (les menns) følelser. Jeg satt ganske langt fram i klasserommet. Bak meg og ved siden av meg hadde jeg en hel horde med pubertale gutter som drev og dulta bort i meg, og kløp meg både her og der.

Les også Merethe Baustad Ranums kommentar: Det grove overgrepet og det uvelkomne klypet i rumpa likestilles


Midt under timen mens læreren drev og forklarte noe på tavla, sa jeg høyt og tydelig, så absolutt hele klassen hørte det: «Slutt å klusse med kroppen min!» Den satt som et skudd! Det var så flaut at noen med høy røst satte ord på det som faktisk skjedde. Mine intimgrenser ble aldri krenka igjen i den klassen, for å si det sånn.

Erfaringen av å ta tilbake makta ved hjelp av ord, var berusende. Jeg følte meg så sterk! Sterk og uslåelig! Tenk at bare én setning kunne gjøre en så stor forskjell!


Min erfaring er at vi må lære å stå opp for oss selv, for bare på den måten kan vi få slutt på dette uvesenet. Uakseptabel adferd fra menn på dette området, handler om makt. Da er det bare én medisin som hjelper, og det er motmakt. Vi må øve oss på å være frekke og henge ut dem som prøver seg. Sørge for å gjøre det like flaut for dem, som de prøver å gjøre det for oss. Og vi må lære opp døtrene våre til det samme.

Opptatt av debatt? Les også: Nå er det så dårlig stemning blant sykepleierne at det bruser i trærne ved St. Olav


Men vi må også lære å stå opp for hverandre. Grenseoverskridelser skjer ofte på en slik måte at du ikke rekker å reagere på det, før det har skjedd. Mine 50 år med erfaring til tross, opplevde jeg dette igjen – på høstferie i Tyskland for noen uker siden. Han skulle vise meg vinproduksjonen på slektsgården til venninna mi, mens hun hadde et annet ærend. Intet mindre enn tre ganger kom han «tilfeldigvis» borti puppene mine innimellom vinflasker og foredlingsutstyr.

Han var 14 år og frekk som faen da han med den største selvfølge begynte å kommentere kroppen min. Fordi jeg ikke er like rappkjefta på tysk som på norsk, var mitt eneste handlingsalternativ å gå. Dette fikk naturligvis alvorlige etterspill for han. Han hadde en mor som tok dette på blodig alvor og ikke unnskyldte han på noe vis, slik som både mødre og fedre ofte gjør. Men hvor hadde han det fra?

Mer debatt: Nå må jeg sove med fatle, skrive dette med en hånd, men det går over: Det ble en solskinnshistorie


Jeg hadde atter en gang fått bekreftet at det patriarkalske samfunnet lever i beste velgående. For denne unge mannen fikk det konsekvenser. Og det er bra. Fordi han skal lære at den typen oppførsel er uakseptabel. Og slutte med det – til glede for ham selv og alle fremtidige kvinner han skal lære å behandle med respekt – uavhengig av puppestørrelse. Men dessverre er det nok ikke mor som setter standarden og er rollemodell for unge menn. Det er andre menn. I kjølvannet av alle historiene som har kommet opp i forbindelsene med metoo-kampanjen, har flere menn stått fram og fortalt at de er flaue på menns vegne. Slikt vil vi ha mer av; menn som tar ansvar og sier ifra, setter standarden for fremtidens generasjoner.

Min arbeidsplass har alltid vært i kirka. Og jeg kan opplyse om at det ikke er det døyt bedre der enn i resten av samfunnet. Jeg må med tristhet konstatere at jeg i kirka har blitt klemt så mye «akkurat litt for lenge», og blitt kalt «jenta mi» av kolleger, at jeg til slutt begynte å ignorere det.

Hvor hadde ungdomsskolejenta tatt veien? Jeg fant henne igjen i en litt yngre utgave av meg selv, som plutselig hadde kommet i puberteten og gikk rundt i huset og freste over uønsket seksuell oppmerksomhet på skolen og på bussen og andre steder i det offentlige rom. Det er håp for framtida!


Hør våre kommentatorer og gjest Daniel Johansen snakke om hvordan Midtbyen skal overleve, matsvinn og lyden på kino.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter