Fylkesrådets håndtering av det kinesiske anbudet på Beitstadsundbrua er ytterst pinlig.

I forrige uke innstilte fylkesrådet i Nord-Trøndelag på å vrake det kinesiske selskapet Sichuan Road and Bridge Group (SRBG) fra anbudsrunden om brua over Beitstadsundet. SRBGs anbud var over 40 millioner billigere enn det nest billigste, fra det østerrikske selskapet PNC Norge. Tirsdag trakk fylkesrådet innstillingen, etter at SRBG truet med søksmål. Beslutningen skal nå overføres til Trøndelag fylkeskommmune. Det gjør de klokt i, men siden forrige uke har håndteringen av anbudet gått fra uforståelig til skandaløst dårlig.

I utgangspunktet var det uheldig at det kinesiske selskapet ble vraket uten henvisning til vilkårene i anbudsutlysningen. Hvis Kina hadde vært part i en handelsavtale med Norge, ville det trolig ha vært ulovlig. Å endre spillereglene for konkurransen i etterkant, gir i beste fall et uryddig inntrykk. At argumentene for innstillingen i tillegg var syltynne, gjør saken ytterst pinlig.

LES KOMMENTAREN: Gåten i Beitstadsundet

Argumentene for å vrake SRBGs anbud har falt sammen i rask rekkefølge. Begrunnelsen for å vrake selskapet var angivelig at fylkeskommunen ville prioritere anbud fra selskaper fra land Norge har handelsavtale med. Bekymringer for den norske modellen og manglende ringvirkninger for lokalt næringsliv ble også anført, uten videre forklaringer.

Det var bare toppen av isfjellet. Hentydninger til sosial dumping ble forklart ved å vise til bosniske arbeidere som jobbet på slavekontrakter for en av Statnetts underleverandører, en sammenlikning man skal ha velutviklet fantasi for å forstå. Hint om at SRBG hadde vært involvert i «korrupsjon» ble underbygget med «googling» av selskapet. Den som gjør tilsvarende Google-søk, finner raskt ut at det egentlig handler om en samarbeidspartner som ble ekskludert fra SRBGs arbeid på Hålogalandsbrua etter en voldgiftssak.

LES KOMMENTAREN: Det grønne skiftet starter i hodet

Fram til nå kunne man i det minste tro at fylkespolitikerne var bekymret for at det nordtrønderske næringslivet ikke ville nyte godt av bruprosjektet. I et brev fra SRBGs advokatfirma DLA Piper kommer det imidlertid fram at selskapet ville inngå samarbeid med flere lokale leverandører, blant annet Odd Einar Kne fra Steinkjer. Det er nærliggende å tenke at fylkespolitikerne enten har sett bort fra sentrale opplysninger i SRBGs anbud eller ikke tatt seg bryet med å sjekke sine egne påstander. Det er pinlig nok i seg selv, men det blir ikke bedre av at fylkesrådsleder Anne Marit Mevassvik (Ap) nektet å møte representanter for selskapet.

Ett mysterium gjenstår, og det er hvorfor fylkespolitikerne mente at det å hindre at SRBG fikk virke i Nord-Trøndelag var verdt 40 millioner kroner. Selv om Fylkesvei 17 har en budsjettramme på 1600 millioner, er 40 millioner en betydelig pengesum. Sløses den bort på en dyrere bru, kan andre deler av prosjektet bli kuttet. Å forstå hvordan det ble en god idé å ta en så tung beslutning på et så spinkelt grunnlag, krever heftig hjernegymnastikk. Fylkeskommunen gjør rett i slå retrett, men velgerne og skattebetalerne må kunne forvente bedre av sine folkevalgte enn det de har lagt for dagen i denne saken.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter