Mindre biltrafikk, CO₂-utslipp og kjappere busser. Hva mer kan en miljøbevisst urbanist ønske seg? Ganske mye.

«Mamma, se! Søppel i naturen, du må plukke opp!» roper jentene på fem og to år når vi sykler til nærbutikken. Jeg fisker opp gamle Cola-bokser, våte plastposer og bleknet Snickers-papir fra buskas og veigrøfter, og kaster skitten i nærmeste søppelkasse.

Jeg kjenner på stoltheten over mine miljøbevisste poder som lærer kloke ting i naturbarnehagen. Jeg, den miljøbevisste naturelskeren bosatt i skogbrynet på Byåsen. Jeg er typen som gråter over isbjørner uten is og flomrammede fattigfolk i Bangladesh som må betale den største regningen for klimaendringer.

LES OGSÅ KOMMENTAREN Den kvalmende løpingen

Typen som sier ja til tvang. Tving oss til å bruke færre plastposer ved å prise posene til en femtilapp. Tving oss til å reise mindre med fly og bil ved hjelp av alskens dyre avgifter.

Likevel, når miljøbomben deiser inn i min egen hverdag med full tyngde, får jeg trøbbel. Et godt eksempel er nyheten om at Olav Tryggvasons gate og Prinsenkrysset i Trondheim kan bli stengt for biltrafikk neste år. Det er rådmannen som foreslår dette som et prøveordning for å begrense gjennomgangstrafikk og klimagassutslipp i Midtbyen.

Jeg får nesten vondt i magen. Selvsagt må bilene vike når bussene skal fram og bylufta skal bli renere. Suverent miljøtiltak, fastslår mine samfunnsanalytiske hjerneceller. Men Herregud, det passer ikke inn i mitt tidsbeklemte liv kan du skjønne.

For å kunne slutte relativt tidlig på jobb, må jeg nemlig begynne litt tidligere. Slik rekker jeg bussen opp til barnehagen. Det er dessuten fint om jeg kan være der litt før den stenger, slik at ungene slipper å oppholde seg mer enn ni timer i en offentlig institusjon.

Hvordan skal vi to voksne i husholdningen komme oss effektivt mellom hjemmet på vestsiden, via barnehagen som ligger kronglete til og arbeidsplassene på Solsiden og Tunga, hvis vi ikke kan kjøre gjennom Midtbyen? Med enkelte stengte sentrumsgater blir det logisk nok mer kø langs gatene som fortsatt skal holdes åpne for privatbiler.

Nordre Avlastningsvei er selvsagt et alternativ. Men der er morgenrushet nordover tungtflytende allerede klokka 07.30. For sein no igjæn. Hva med ruten over Sluppen? Er du helt forrykt? Der snegler køen så vidt av gårde helt fra Stavne og ned til Elgeseter.

Kan jeg ikke ta kollektivtransport fra Byåsen til Bakke bru? Så klart. Men da må jeg gå eller skifte buss i Prinsenkrysset og kommer dermed litt for seint.

Hva med å dra tidligere hjemmefra? Nei, da har ikke barnehagen åpnet en gang.

Gå eller jogge? Rekker ikke.

Sykkel? Godt tips. Det er en hel bråte med signalgule barnehageforeldre som sykler seg gjennom en hel fimbulvinter med ungene, som er bandasjert i bevernylon og finlandshette, oppi sykkelvogna. Ære være dem for det. Respekt. Men det krever enda tidligere avgang, enda mer utstyr, organisering og pakking kvelden i forveien. (Jeg må dessuten legge inn en tidsbuffer i garderoben på jobb slik at jeg får dandert hjelmhåret).

Er ikke jobben fleksibel? Absolutt, det er tidsvis mulighet til å ta med jobben hjem. Men som trebarnsmor finnes det ikke rom til å jobbe før i 21-tiden. Da er jeg ikke spesielt fleksi, men ligger tilstivnet i en noe uheldig ergonomisk stilling i soffaen og glor på tanketomme tv-programmer om rydding.

«Du må innrette deg og organisere hverdagen bedre», tipser en kollega. Kutt ut da. Jeg synes ikke jeg gjør annet enn å stresse, organisere, være proaktiv og innrette meg.

Jo da, det skal da gå rundt dersom sentrumsgater stenges. Vi tvinges til å tilpasse oss. Men før tvangstrøya kommer på, skal jeg nyte roen i en ny, varm bil. Lyttende til P2 på vei til jobb. Ærlig talt, det er mer fristende enn ståplass på den trege bussen eller sykkeltur gjennom tomgangs-tåka.