Når vi beveger oss ut i trafikken, sier mange av oss farvel til Dr. Jekyll. Vi blir Mr. Hyde.
Vi kan være harmoniske og hensynsfulle mennesker det meste av dagen, men så, når vi tar sykkelhjelmen på, starter en kamp på liv og død.
Odd Børretzen sang om denne kampen allerede for 44 år siden: Vi var på vei klokken åtte ti, måtte være på kontoret før klokken ni. Gi gass, gi gass. Vi visste hva vi måtte, måtte ha en parkeringsplass.
Sangen heter «Morgenstemning fra Bøler», og den dukker stadig opp i bakhodet når jeg leser om konflikter i trafikken. Sangen handler om en bilist, men sakens kjerne er den samme om man beveger seg på to eller fire hjul: Vi skal fram. Vi skal fort fram, og hvis vi blir forbikjørt, har vi tapt.
Når Børretzens jeg-person etter å ha overlevd enda en dag i trafikken, ligger i sin kvinnes armer om kvelden, tenker han at han var den raskeste i dag og vil kanskje være det i morgen. Men én dag vil han møte en som er yngre og sterkere enn ham. Da er det han som blir liggende der, badet i sin egen bremsevæske.
Mange menn ser ut til å trenge denne kampen. Om de beveger seg på to eller fire hjul, virker det som om de vil oppleve fare i en ellers altfor trygg tilværelse.
Hvorfor ikke lage sykkelregler som er så enkle at alle forstår dem, spurte Geirmund Lykke (KrF) i Adresseavisen torsdag. Hvorfor ikke ta det med ro og vise hensyn, spør jeg. Behovet for fare kan vi tilfredsstille andre steder enn langs fortauskanten.
LES OGSÅ KRONIKKEN: Vi får den trafikkulturen vi bygger for