Er vi godt nok skodd til å gjennomskue drittpakkene i den nye verden av sosiale medier?
Også for en som ikke selv stemte på Arbeiderpartiet ved stortingsvalget har det vært interessant å se ulike forklaringer på at Arbeiderpartiet ikke greide å samle nok stemmer til å få regjeringsmakt, etter fire år med den blåeste regjering vi har hatt i Norge siden krigen.
LES OGSÅ: De fordømte journalistene
Kanskje skal vi likevel ikke være så forbauset. Over hele Europa har de sosialdemokratiske partiene mistet oppslutning. Noen er nærmest utradert. Sånn sett er Norden og Norge et unntak. Hos oss har velferdsstaten som samfunnsmodell hatt bred folkelig oppslutning, og Arbeiderpartiet har som største drivkraft for etterkrigstidens velferdsprosjekt greid å forene ulike interesser i visjoner om at vi alle må bidra til fellesskapet. For eksempel ved ærlig å melde at litt av de blå skattelettelsene burde reverseres – bare 15 av de 40 milliardene – for å finansiere fellesgoder vi alle er avhengige av. Det vil si – ikke riktig alle. De rike er ikke så avhengig av disse velferdsgodene. De kan i økende grad kjøpe dem selv. Det heter privatisering.
Les også Tone Sofie Aglens kommentar: Ap-kollaps gjør Erna Solberg historisk
Det er et paradoks at økende sosiale ulikheter ikke bare er en gift for samfunnet, men også for de sosialdemokratiske partiene. Flere analytikere peker på at grunnlaget for de brede massebevegelsene forvitrer når ulikhetene vokser, mellom landsdeler, mellom yrkesgrupper, og mellom fattig og rik. Det blir vanskeligere å forme en politikk som binder de brede massene sammen.
Men så har vi altså de sosiale mediene, som så lynraskt påvirker opinionen, her som i USA. Ofte forsterket av pressen, som har makt til å hisse opp når de ser saker som skaper overskrifter. Det er da jeg undrer meg over at vi, og pressen, ikke er mer kritiske til «drittpakker» – disse mer eller mindre skandaliserende påstandene som bringes ut på nettet på tidspunkter der man vet at de påvirker opinionen. Jonas Gahr Støre fikk flere slike.
Les også: Avisenes eksperter: Ap trenger en havarikommisjon
Som om det var en nyhet at mannen ikke er noen fattiglus, og at han har arvet penger. Kunne det ikke heller vært interessant å gi mannen kred for at han til tross for sine penger velger å alliere seg med en venstreside og en fagbevegelse, som målbærer en politikk for større sosial rettferdighet? Rent personlig ville han sikkert hatt større gevinst av Sivs skatteregime. Men han har altså, med sin tankes kraft og sin sans for sosial rettferdighet, valgt annerledes. Men så blir han altså mistenkeliggjort – med gammelt «nytt». Jeg liker det ikke.
Det effektfulle ved drittpakker er at de så vanskelig kan imøtegås. Da blir det bare enda mere mediebråk. Noen av oss minnes «alle drittpakkers mor», den som blir tilskrevet forhenværende USA-president Lyndon B. Johnson.
Under en tidlig valgkamp i Texas, før han ble president, ble det sagt at han ba sin rådgiver om å sette ut et rykte om at hans motkandidat «enjoyed carnal relations with pigs» – hadde seg med griser. Hans rådgiver svarte forbauset at det jo slett ikke var sant. «Jeg vet det», svarte Johnson, «… I just want to hear the son of a bitch deny it», – jeg vil bare få ham til å nekte på det. For da var forestillingen allerede skapt i folks hoder. Såpass saftige drittpakker er vi heldigvis spart for her til lands. Men vi har sett hvordan dyktige og samvittighetsfulle politikere er felt gjennom lignende kampanjer. I farten minnes jeg Åslaug Haga og hennes bryggeplanker i vannkanten.
Opptatt av debatt? Les også: Kjære RBK, i næringslivet heter spillerkjøpene deres fiendtlig oppkjøp
Liv Signe Navarsete fikk tyn for et armbånd hun hadde mottatt under en skipsdåp. Vår første etnisk ikke-norske likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen måtte gå etter kort tid fordi – ja, var det noe med en samtale med en søker til en stilling? Ingen betvilte hennes dyktighet og kvalifikasjoner.
Jeg har ikke gjort noen opptelling. Men jeg har inntrykk av at framtredende kvinnelige politikere og ledere har vært mest utsatt for denne slags kampanjer. Problemet for oss alle er at slike prosesser kan bidra til at vi mister noen av våre mest dedikerte og dyktige politikere. Og hver og en av oss kan godt se seg i speilet og gjøre seg noen tanker om hva vi selv kunne blitt utsatt for, dersom vi kom i en tilsvarende posisjon.
Hør våre kommentatorer og gjest Yngve Brox oppsummere årets valgkamp i podkasten OmAdressert
Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter