Jeg har gått over i pensjonistenes rekker, som det heter. Det er en oppskrytt tilværelse.

Noen som har prøvd det en stund, sier det tar bortimot et år før man venner seg til det nye livet, men det er folk som var like motvillige som meg. Andre, de euforiske, hyperaktive pensjonistene som raser rastløst rundt i verden, sier de har nytt det fra dag én. Så forskjellig kan vi ta det.

For hva er det som skjer når du plutselig står der en dag, som pensjonist? Jo, du rigges ned, du ribbes for roller. Fra å ha vært en forhåpentligvis nyttig samfunnsborger, et gagns menneske, har du ingen klar rolle i samfunnet lenger.

Les også: Kule, ikke gamle

Du er ikke lenger noens medarbeider eller kollega. Du har ingen arbeidsplass å gå til, ingen oppgave å fylle. Og du får lavere inntekt, enda utgiftene er de samme som før.

Du mister rett og slett en viktig del av identiteten din. I stedet for ditt hverdagslige, sosiale liv, har du fått et tomrom i tilværelsen.

Etter hvert blir det stille på telefonen og eposten. Du er ikke etterspurt lenger. Du betyr ingen ting. Det er som om du gradvis tunes ned og bort fra den virkeligheten som har gitt deg mye av livsinnholdet et flertall av dine leveår.

Så gjelder det at de andre rollene, som mor, venninne, nabo, hundeeier, turgåer, hytteeier og litt kulturkjerring, er nok til å holde deg oppe resten av Livet 2.0.

Les også: 2050: Med teknologi i huset kan eldre bo lenge hjemme

Den første uka jeg var pensjonist, var jeg på ferie og fikk dermed utsatt konfrontasjonen med mitt nye jeg.

Den neste uka hadde jeg frenetisk ordnet meg avtaler hver dag, så slapp jeg å tenke på det da også.

Den tredje uka har jeg prøvd å roe ned, møte meg selv og finne ut hvem pensjonist Wahl-Olsen egentlig er. Svaret blafrer fortsatt i vinden.

Når alle koppene med morgenkaffe er drukket og de to papiravisene jeg har på kjøkkenbordet, er lest ned til det siste manglende komma, og jeg ennå ikke har hisset meg opp bare litt over noe som helst, kommer tankene og panikken.

Er jeg allerede blitt en uengasjert, uinteressert, ubetydelig gammel dame? Hva skal jeg gjøre resten av dagen?

Jeg hører jo hvordan folk, særlig ungdommen, snakker om pensjonistene. De har en nedlatende tone når de snakker om dem (nei, oss!), som om vi er en flokk uensartede kreaturer. Som om vi er en skokk identitetsløse, lute og sure mennesker i en grå masse.

«Nyt det», sier de som lengter mot pensjonismens uendelige frihet, eller de som frenetisk nyter sitt «otium» allerede.

Jo, litt nyter jeg, særlig å slippe stresset om morgenen. Hunden i huset fryder seg over at mor ikke går fra henne så ofte, at hun får lengre turer og at vi er i marka også på hverdager. Det er absolutt en luksus jeg setter pris på.

Opptatt av debatt? Les også: Feil at folk på søndagstur må betale for dårlig organisering av trafikken i Bymarka

Men ellers? Ellers savner jeg gode kolleger, diskusjonene om hva vi skal skrive og mene, å få høre historiene bak historiene som blir publisert. Dette kommer aldri tilbake, og det er vemodig, nesten en sorg.

Jeg nyter ikke alle fritimene. Jeg er kanskje ødelagt av den protestantiske arbeidsetikken, den som sier at arbeidet er et kall som gir mening til livet.

Vi er mange som tilhører bransjer som må nedbemanne og omstille seg. Da skaper det minst bråk om de eldste, mer eller mindre frivillig, trekker seg, slik at de yngre har større sjanse til å få fortsette.

- Norge har sannelig god råd, tenker jeg når jeg ser alle de spreke pensjonistene i marka, på kafeene og konsertene, på hytter og på flyturer til utlandet.

Mer debatt: Informasjonsflyten fra skole og SFO er heftig. Det siste jeg trenger er en app som maser på meg

Her får vi ganske god betaling for å gjøre minst mulig, mens politikerne og økonomene sier vi alle må jobbe lengst mulig. De truer med eldrebølgen som visstnok skal drukne hele samfunnet. Den består i stor grad av sånne som meg: Energiske, arbeidsglade, ganske friske, bare litt materialtrette folk med stor erfaring og mye kunnskap. Vi kunne vært noe for arbeidslivet! I stedet går vi her og er «forhenværende».

Men når jeg først skulle bli pensjonist i Trondheim høsten 2017, finnes det da noe positivt: Jeg har vært heldig med været! Det er da noe.

siriwahlolsen@gmail.com

Hør våre kommentatorer snakke om situasjonen etter valget, Oslo-pressens DAB-fortvilelse og regjeringens nikab-forslag

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

Gjestekommentator: Siri Wahl-Olsen har lang fartstid bak seg som journalist og redaktør i Adresseavisen. Her skriver hun sin første Signert-kommentar. Foto: Terje Visnes, TERJE VISNES