Kort oppsummert: Ap og Jonas Gahr Støre er valgets store taper. Senterpartiet er valgets store vinner. Men tapte likevel makten grunnet Ap.
SV klarte å parkere sperregrensen med god margin. H og Frp beholder makten på tross av nedgang og er åpenbart fornøyd med det. KrF og V har begge hatt nær døden-opplevelser, men der V er vant med det og feirer 4,3 prosent er KrF dypt fortvilet og i villrede etter det dårligste valget i partiets historie. MDG hadde håpet på sitt rikspolitiske gjennombrudd, men på tross av massiv oppmerksomhet var det fremdeles langt igjen til sperregrensen og et klart tap.
Jeg kunne latt denne teksten handle om at alle partier som i offentligheten har de opplevd korrekte oppfatninger om miljø, klima og innvandring gjorde svært dårlige valg, med unntak av SV som berget på fordeling og klassisk sosialisme. Jeg kunne også latt den handle om at landets mest utskjelte næring (oljen) har aktiv støtte fra de fire største partiene og 80 prosent av Stortinget, selv om ordskiftet før valget kunne tyde på en helt annen virkelighet. Eller at balanse mellom by og land, skatt og tjenester over hele landet faktisk var det som betydde noe denne gangen. Og konkludert med at norsk virkelighet er langt bredere og mer sammensatt enn det de store mediene makter å formidle, og at norsk snusfornuft og næringsvett er langt bedre representert i befolkningen som helhet enn i kommentariatet.
Les også Tone Sofie Aglens kommentar: Ap-kollaps gjør Erna Solberg historisk
Jeg skal istedenfor skrive om V og KrF som begge i skrivende stund vurderer hvordan de skal forvalte det mandatet velgerne har gitt dem. Fasit er rimelig klar. Etter fire år som støtteparti for Erna Solberg og Siv Jensen, ble de begge to nesten fjernet fra det politiske landskapet. Det var en opplevelse å se Trine Skei Grande utrope seg og sine som de flinkeste og beste etter å ha berget sperregrensa med et nødskrik, og høyst sannsynlig ved hjelp av høyrefolk på Oslo vest, Bærum og Asker som stemte taktisk. Selv om grunnlaget neppe er bærekraftig er gleden over å ha overlevd både forståelig og ekte. Det ser ut som om det skal feires ved å gå i regjering med Frp, partiet Skei Grande før sitt eget landsmøte garanterte for at skulle senkes og sendes ut av regjering.
Landets påstått mest sosialliberale parti ser dermed ut til å bli juniorpartner til Frp i regjering. Jeg ser frem til å se Trine Skei Grande, Abid Raja og for den sags skyld Jon Gunnes gå god for og forsvare Per Willy Amundsen og Sylvi Listhaug de neste fire årene.
Slik jeg kjenner partiets velgere tviler jeg på om de ser like mye frem til det samme. Jeg forstår likevel ønsket om regjeringsmakt og følelsen av at de partiene som ønsket Erna tross alt fortsatt har flertall. Uten KrF er det likevel et åpent spørsmål hva Venstre kan tilby. Mye mer intern krangling uten flertall i Stortinget er ingen åpenbar suksessoppskrift for noen regjering.
Opptatt av debatt? Les også: Skjønner du hva Dylan synger, Sivert Bjørnstad?
Den store jokeren er derfor KrF. Her er stemningen åpenbart helt annerledes og preget av stundens alvor. Om lag 5000 stemmer skilte dem fra katastrofen.
Å gå i regjering med Frp virker uaktuelt. Å være definert støtteparti virker uaktuelt. Å bytte side virker uaktuelt. KrF har nå fått den vippeposisjonen de ønsket deg i 2013, denne gangen ser de ikke ut til å ha en klar plan for hva de skal gjøre med den. Uansett hva de gjør nå kommer de ikke unna å ta ansvar for at det blir enten slik eller sånn. Jeg tror KrFs utfordring er for mye oppmerksomhet på posisjonering og spill. Jeg kan knapt huske at partiet har tatt opp en sak av betydning de siste årene uten at det har vært satt inn i konteksten om hvem de skal samarbeide med om hva. At Ap gikk i fella ser ikke ut til å hjulpet noen av dem. Politikk og standpunkt interesserer folk og mobiliserer engasjement og stemmer. Taktikkeri gjør det motsatte. KrF bør derfor først og fremst fokusere på politikken sin.
Jeg er spent på hva Knut Arild Hareide velger å gjøre nå. Sannsynligvis er handlingsrommet for radikale valg til stede fordi oppskriften til nå åpenbart ikke har fungert og noe må gjøres. Å støtte Erna uten Siv er like usannsynlig som å gå i opposisjon uten at ansvaret for å berge regjeringen likevel hviler på Knut Arilds skuldre.
Mer debatt: Kjære RBK, i næringslivet heter spillerkjøpene deres fiendtlig oppkjøp
På toppen av det hele er det i det nye Stortinget flertall for en rekke av KrFs primærstandpunkt, der Venstre tidligere har berget regjeringen, som for eksempel når det gjelder bruk av tvang for kommunesammenslåinger og i landbruks og distriktspolitikken. De fem kravene han nylig stilte til Erna ville han sannsynligvis fått kvittert ut pr. sms av den andre siden om han hadde spurt. (Alle fem står i Senterpartiets program, så vi trenger ikke engang det.) Spørsmålet blir derfor også hvor mye av KrFs egen politikk det er et flertall for på Stortinget som må ofres for å holde Frp i regjering – det er tross alt grenser for hvor mye juling en regjering kan få i Stortinget før den må gå.
I Senterpartiet kommer vi til å bruke neste periode på å foreslå og gjennomføre det programmet vi har gått til valg på, verken mer eller mindre. Jeg utfordrer KrF til å gjøre det samme.
Hør våre kommentatorer og gjest Yngve Brox oppsummere årets valgkamp i podkasten OmAdressert
Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter