Kvaliteten på et samfunn bør måles ut fra hvordan vi behandler våre svakeste. På dette området mislykkes norske politikere.

Ett tema hadde fortjent mye større oppmerksomhet i valgkampen enn det har fått: Hvorfor klarer ikke et av verdens rikeste land å ta seg godt nok av dem som faller utenfor?

Jo, vi har en velferdsstat som fungerer godt, vi har støtteordninger til ulike grupper, og alle vil bekjempe mobbing og barnefattigdom. Likevel blir like mange mobbet som før, og barnefattigdommen har økt. Vi har fått en kraftig økning i antallet unge, uføretrygdede de siste årene, og flere unge har psykiske helseplager.

Verken den nåværende eller tidligere regjeringer har klart å snu utviklingen, men proteststormen har uteblitt. Vi har hatt en diskusjon om økte ulikheter, men den har i beskjeden grad handlet om de aller svakeste. Rusomsorg og psykiatri blir knapt nevnt. Er flertallet av den vellykkede norske befolkning så opptatt av sin egen velstand at vi ikke bryr oss?

Adresseavisen har de siste dagene skrevet om unge mennesker som faller utenfor, om Mathias (18), som er blitt mobbet siden han gikk i barnehagen, om synshemmede Hawkilara Kathrine Axelsen (25), som under oppveksten fikk klar beskjed om alt hun ikke ville klare, og som ble erklært ufør.

Vi har snakket med forskere som forteller at vi burde vært mye flinkere til å få funksjonshemmede i arbeid. Når det gjelder sysselsetting av funksjonshemmede, ligger vi bare midt på treet i OECD.

Da Pisa-undersøkelsene fortalte oss at norsk skole i tre fag er helt middels, sammenliknet med andre land i OECD, oppsto et ramaskrik som fortsatt gir gjenlyd. Når vi får høre at Norge er en middelmådighet i sin behandling av funksjonshemmede, er det taust.

Vi har også snakket med de politiske partiene. Alle er i varierende grad enige om at det er et problem at noen faller utenfor, både i skolen og i arbeidslivet. Alle har også forslag til hvordan vi kan gjøre noe med det. Ingen har lyktes hittil.

Barnefattigdommen er det styggeste eksempelet på hjelpeløsheten. Politikere av ulik farge har i mange år lovet å bekjempe fattigdom og særlig barnefattigdommen. Utviklingen har gått i motsatt retning. Nesten 100 000 barn lever nå i relativ fattigdom i Norge. Prosenten har ifølge Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet økt fra 3,3 i 2001 til 10 prosent i dag. Det er helt uakseptabelt – men temaet nevnes knapt i valgkampen.

Elevene som faller ut av videregående skole har derimot vært et sentralt tema. Flere politikere mener at det de kaller «tidlig innsats» er viktig. Men det vil ta mange år før en slik tidlig innsats vil hjelpe.

Imens blir stadig flere unge uføretrygdet. De eldste arbeidstakerne blir sprekere og sprekere, mens andelen uføretrygdede øker blant de yngre. Psykiske plager er ofte årsaken. Det kan ha sammenheng med at vi er i ferd med å få et samfunn der du er pent nødt til å prestere. Ellers ligger du tynt an.

For mange år siden ble det advart mot to tredjedelssamfunnet, der én av tre faller utenfor. Vi beveger oss mot et slikt samfunn i stadig høyere fart. Hvis vi skal måles ut fra vår evne til å hjelpe de svakeste, har vi lite å skryte av.

LES OGSÅ LEDEREN: Vi må lytte til unge som sliter