Ungdom utgjør omlag en tredjedel av spelaktørene. Deres erfaringer er særdeles viktige for fornying av spelene.

Det pågår en debatt om anmeldernes kritikk av kunstnerisk kvalitet i spel. Det er behov for å fornye denne folkekjære teatersjangeren, og den trenger velinformerte, kritiske anmeldere. Det er imidlertid grunn til å spørre om teateranmeldernes tradisjonelle utgangspunkt i tekst og dramaturgi er et relevant og tilstrekkelig utgangspunkt. En inngang gjennom sentrale aspekter ved produksjon av spel, bidrar til å åpne fenomenet slik at særegne kvaliteter kommer til syne. Argumentene her er basert på forskning på tenåringer som har vært aktører i spel. Ungdom utgjør omlag en tredjedel av spelaktørene og deres erfaringer er særdeles viktige for fornying av spelene.

LES OGSÅ: Jeg elsker å se spel

Spel er friluftsteater: En spilleplass uten vegger og med himmelen over, skaper spenning og faktisk risiko. Vær, vind, lys og mørke gjør spillestedet vekselvis glatt og tørt, kaldt og varmt. Spilleplassen har ofte en omfattende og utfordrende form med trapper, ruinrester, bratte bakker og vann. Dette erfare r de unge aktørene bokstavelig talt på kroppen. Det umiddelbare og uberegnelige øker bevisstheten om fysisk og sosial innsats og mestring. Sansene og konsentrasjonen skjerpes og de unge aktørene erfarer ekstraordinær kroppslig og sanselig tilstedeværelse, en ettertraktet kvalitet i samtidsteateret.

LES OGSÅ: Det blir som å si at du hater korps, fordi du ikke liker janitsjar

Spel er stedsspesifikt teater: Landskapslinjer, horisonter, adkomster, lukter og lyder rammer inn stedet og sammen med arkitektur og arkeologiske fragmenter stimulerer dette den tilbakeskuende fantasien. Viten om at de spiller der hendelsene engang skjedde med mennesker som dem selv, gir fantasien et dokumentarisk festepunkt. Baz Kershaw peker på at kombinasjonen av historisk materiale og stedet bidrar til en opplevelse av ekthet(autensitet) i teateret. Autentisitet oppleves som et avtrykk av noe, i spillet som en aura av en erfart historie. Autentisitet og autoritet er kvaliteter knyttet til dokumentbaserte teaterformer hvor aktøren streber etter å formidle levd liv. Hos aktørene synes dette som autoritet i det individuelle arbeidet med tolkning, formidling og fokus i den skapende samhandlingen.

LES OGSÅ KRITIKKN AV:  Julie Rongved Amundsen

De unge aktørene har, som flere av de voksne amatørene, ofte ingen eller få replikker og det er derfor lite inspirasjon å hente i manusteksten. Et steds identitet bestemmes av de handlingene som finner sted. Et historisk slagsted, rettersted eller et steinbrudd bærer en legemliggjort sosial praksis i sin form, og skaper gjennom et møte mellom nåtid og fortid. Når de unge bygger, bærer, løper, marsjerer, ror, heiser seil, leker, flørter, slåss, og ikke sjelden lider en urettferdig og brutal død, er det naturens og stedets tekst og dramaturgi de tolker og formidler.

Å forstå disse aspektene, og være oppmerksom på hvordan de skaper spill preget av tilstedeværelse, autentisitet og autoritet, er en ressurs for en regissør. Går kunstneriske leder til oppgaven med teksten og tekstens dramaturgi som eneste forståelsesramme, vil hun i verste fall avvise og dekke til de unges spill, spillestedets scenografi og natur og vær: materielle, dramaturgiske elementer.

Aktørenes tekst og dramaturgi: Ensemblets størrelse og det faktum at de unge helst fyller småroller og statistoppgaver, medfører at den direkte veiledningen fra kunstnerisk ledelse, ofte er begrenset. Aktørenes tekst utvikles i stor grad i samspill med andre aktører. Den dramatiske fortellingen skiller seg radikalt fra hverdagserfaringen og de unge utvikler handling hvor etiske normer og tabuer settes i spill. Dette er skremmende og tankevekkende øyeblikk hvor aktøren konfronteres med alle typer hindringer: i egne oppfatninger, i de andres utspill, maktfordeling i handlingen og hindringer utløst av pest og storm. Innen aktørfellesskapet drives utforsking av risikofylte spillsituasjoner videre. De unge har ofte roller som offer eller utøvere av makt uten selv å ha innflytelse.

Aktørens tekst er derfor ofte en kritisk motstemme til spelets hovedrolle som med bakgrunn i den historiske hendelsen, gjerne er av høyere byrd og status. For aktørene har utvikling av ord-løst manus en betydelig egenverdi, det er en spennende, alvorlig lek med følelser, sosiale normer, verdier og identitet.

En kunstnerisk ledelse som er våken og setter inn ressurser på å gripe dette improvisatoriske, meningsdannende mylderet, får tilgang til en tekstlig og dramaturgisk ressurs som kan utfordre en traust tekst. Sammen med natur og sted kan de unge aktørenes handling uten ord bidra til en flertydig scenisk form som i større grad åpner for publikums meddiktning.

Fellesskapets tekst: Etter applausen strømmer de unge ut; leende, nynnende, flørtende, skitne og våte. I noen sommeruker lever de i allaldersteateret og erfarer empati, autoritet og solidaritet i et mangfoldig fellesskap av spillere. De er formidlere av en tekst som representerer en estetisk, materiell, sosial og kulturell dugnad. Vår tid har klare postdemokratiske trekk. John Dewey minner oss om at demokrati ikke kan arves som statsform dersom det ikke øves som livsform. Spelene er en populær kulturell form som har beholdt et slikt potensial. Er det mulig å anmelde spel på en måte som fungerer kritisk-konstruktivt? En start vil være å ta utgangspunkt i de særegne estetiske, materielle og kulturelle produksjonsforholdene.

Vigdis Aune