«Ferie-opprøret» i rådhuset var et forsøk på å diskutere prinsippene bak politisk maktutøvelse og åpenhet. Slik gikk det ikke.

Varaordfører Hilde Opoku (MDG) og opposisjonslederen – Høyres Ingrid Skjøtskift – brukte de stille ukene i sommer til å kritisere hvordan de politiske prosessene foregår i rådhuset. Og stilte spørsmål om hvorvidt for mange politiske diskusjoner og avklaringer foregår bak lukkede dører. Det ble det et voldsomt bråk av. Aller mest opprørt ble ordfører Rita Ottervik, Arbeiderpartiet og de øvrige partiene i flertallskoalisjonen over at Opoku og Skjøtskift slo seg sammen i en slik kritikk.

LES KOMMENTAREN: La oss snakke om åpenhet

Fremfor å ta tak i de reelle problemstillingene om åpenhet, arbeidsform og hvordan et stort parti forholder seg til mange små i et samarbeid, ble diskusjonen raskt vridd over på alliansen mellom Opoku og Skjøtskift. Det handlet mer om Miljøpartiet De Grønne fortsatt var med i sentrum venstrealliansen, enn om åpenhet og innsyn i prosessene og god demokratisk praksis.

Utfordringene rundt åpenhet og en nyansert og engasjerende politisk debatt i Trondheim startet etter valget i 2015. Da sørget Arbeiderpartiet og Rita Ottervik for å sette sammen en bred koalisjon for å sikre et solid og styringsdyktig flertall. Ap, MDG, SV, Sp, V, KrF og Pensjonistpartiet skulle alle samarbeide.

LES OGSÅ KRONIKKEN: Kontorene på rådhuset bør luftes ut

«Monster-koalisjonen», som omfatter over 70 prosent av alle representantene i bystyret, spenner over sju ulike partier og en rekke ulike politiske oppfatninger og meninger. De har vært enige om de store linjene i budsjettene og enkeltsakene så langt. Men jo bredere koalisjonen har blitt, jo vanskeligere blir det å holde på enigheten over tid.

Problemene i koalisjonens indre liv kommer oftere og oftere til overflaten. Striden rundt Gråkallen vinterpark, utbyggingen av Trondheim Spektrum, boligbygging på Overvik og Rotvoll, jordvern og planen for grønn strek er noen av sakene hvor samarbeidet har slått sprekker, og gnisninger har oppstått.

Så kom sommerferien 2017. Rådhuset lå mørkt og stille. De aller fleste var reist på sommerferie. I tredje etasje satt varaordfører Hilde Opoku som fungerende ordfører. I etasjen under var Høyres kommunalråd Ingrid Skjøtskift fortsatt på jobb. Det ledet til utspillet i forrige uke.

Etter halvannen times oppvaskmøte fredag kom ordføreren og varaordføreren ut. Budskapet fra Rita Ottervik var klart: De Grønne fortsetter i samarbeidet, Granåsen-erklæringen gjelder fortsatt og man skal gå gjennom hvordan man kan åpne kommunen mer enn de som er tilfellet i dag. I utgangspunktet handler ikke dette om hvorvidt Miljøpartiet De Grønne fortsatt skal samarbeide med Ap eller ikke, eller om den politiske plattformen fra Granåsen. Den handlet om et forsøk på å få i gang en prinsipiell debatt om åpenhet og politiske prosesser. Her har dyktige strateger jobbet hardt for å flytte fokus bort fra anklager om politikk bak lukkede dører og ordførerens rolle overfor rådmannen, til en diskusjon om MDGs lojalitet i samarbeidet.

I stedet for en forflatet debatt om MDGs videre rolle i koalisjonen, burde flertallet i rådhuset gå i seg selv for å diskutere prinsippene for den politiske prosessen i byen. Utfordringene for trondheimspolitikken ligger ikke først og fremst i reglementet for Bystyret eller saksbehandlingssystemer, men om koalisjonens indre liv og de politiske debattene bak lukkede dører.

«Ferie-opprøret» i rådhuset ser ut til å blåse over for denne gang, uten at så veldig mye skjer med realitetene. Men det er grunn til å tro at opprøret har større betydning på sikt. Erfaringene med dagens sjupartikoalisjon i Trondheim bør være at dette er en for stor spagat å stå i, og at det går på bekostning av åpne prosesser og debatt. Ved neste korsvei, kommunevalget i 2019, bør det ikke være like fristende å samle rubb og stubb av partier i en koalisjon.