I vår iver etter å besøke verdens fineste destinasjoner, sliter vi ut det vakreste vi har. Til sammen blir turistene et ustyrlig troll som er nesten umulig å temme.
Unescos prestisjefylte liste over verdensarven fungerer som fluepapir på turister. Vi kjenner alle en dragning mot det mest eksklusive, severdige, fascinerende, forbløffende som naturen og mennesket har skapt. Vi vil se de mest spektakulære naturformasjonene med egne øyne, klatre på pyramidene, fotografere Taj Mahal, gå Besseggen og sitte i Venezias gondoler.
Folk strømmer til norske fjell som aldri før. 300 000 er ventet å besøke Preikestolen i år. I 2010 tok tusen mennesker den krevende turen til Trolltunga i Odda. I år er det ventet nærmere 100 000. Utlendinger står for en stor del av økningen. Selvfølgelig skal de få se turistattraksjonene våre, både fordi det gir inntekter og fordi norsk natur er allemannseie.
Men det koster. For vi trenger bedre veier, vi må legge til rette med toaletter og avfallshåndtering, og vi må tilby nødhjelp til de som overvurderer sine evner i naturen. Hvem skal betale? Turistene, hotellnæringen, kommunen eller staten?
Når så mange går den samme stien, blir slitasjen enorm. Staten bevilget 7,5 millioner kroner til å bøte på de mest slitte turstiene. Beløpet blir bare den berømmelige dråpen i havet.
Vi nordmenn liker naturen best når den er urørt. Tilrettelagt natur minner om fornøyelsesparker. Men hvis slitasjen skal holdes i sjakk, må vi kanskje bygge trapper og klopper gjennom de våteste og mest sårbare områdene?
Sherpaer fra Nepal har anlagt stier i Norge i ti år. Etter at sherpaene bygget sti til toppen av Hallingskarvet, økte trafikken fra 6000 til over 40 000. Det er trendy å gå på tur. Men lokalbefolkningen i Geiranger, Lofoten og ved Preikestolen synes det kan bli litt folksomt til tider.
Da kan vi prøve å forestille oss hvordan innbyggerne i de fem fiskerlandsbyene i Cinque Terre i Genova-bukten har det som får 2,5 millioner gjester trampende over seg. Eller Venezia, som har 23 millioner besøkende?
Problemet illustreres godt i inkabyen Machu Picchu. Opp til 400 000 besøkende i året ble for mye. Unesco er så bekymret for slitasjen at de truer med å ta stedet av verdensarvlisten. Peru vil for all del unngå å miste sin turistjuvel, men de gikk med på å stenge inkastien i regntiden og innførte en begrensning på 500 besøkende per dag.
Kan vi komme dit hen at de viktigste og mest sårbare stedene bare blir tilgjengelig for dem som betaler best, slik som de beste laksevaldene i norske elver?
Første gang jeg besøkte eventyrbyen Angkor Wat i Kambodsja, en gang på 90-tallet, var stedet ikke tilrettelagt og uten inngangsbillett. Jeg måtte selv ordne meg transport og guide inn i jungelen. Da jeg kom dit 20 år senere, flommet det av turister. Byens unike historie ble bedre fortalt, men inntrykkene og opplevelsen var sterkest første gang – før alt ble strøkent. Det var før Siem Riep fikk fire- og femstjerners hoteller og ennå mens bøndene drev vannbøflene gjennom gatene. Jeg nevner dette som et eksempel på hvordan tilrettelegging tar vekk den autentiske opplevelsen.
I tillegg til turistenes fotavtrykk er verdensarvlisten truet av miljøforurensning, utslipp, forsøpling og terroristers ødeleggelseslyst.
Verdensarvstedene representerer mesterverk av kreativ genialitet, fremragende arkitektoniske byggverk, eller de kan være sjeldne vitnesbyrd om en kulturell tradisjon. Vi har et felles moralsk ansvar for å beskytte det som er vår kulturelle og naturlige arv.
En god regel er å forlate stedet i like god stand som da du kom.