Det er forstemmende at politikere fra Miljøpartiet De Grønne trekker middelaldersk tankesett og rettssaker mot griser inn i den følelsesladete rovdyrdebatten.

Tommy Reinås og Alette Sandvik (R & S) fra Miljøpartiet De Grønne (MDG) etterlyser i en kronikk i Adressa 17. juli i år en saklig og kunnskapsbasert rovdyrdebatt.

Som sauebonde, landbruksrådgiver, jeger, naturbruker, dyre- og naturelsker, kunne jeg ikke være mer enig. Det er da forstemmende at MDG sine representanter i kronikken kommer med feil fakta, misbruker statistikk og bruker usaklige og billige poenger. Med fare for å bruke et billig poeng sjøl; det virker nesten som at ordet «grønn» i partinavnet henspiller mer på metaforen for uvitenhet og kunnskapsløshet, enn på miljøbevissthet.

Jeg liker heller ikke medieoppslag om sadistiske rovdyr, lystmorderiske ulver, osv. For å gjøre det helt klart. Ulv og andre rovdyr gjør det rovdyr er skapt til å gjøre; ta livet av andre dyr for å skaffe seg mat.

Rovdyrproblemene i Norge er ikke rovdyra sin feil. Det er en menneskeskapt politikk som fører til lidelse, forbannelse og sorg. En sauebonde som finner halve buskapen drept og/eller lemlestet kan i fortvilelse og frustrasjon skrike ut forbannelser som ikke egner seg på trykk. Bønder er likevel blant de samfunnsgrupper som har mest kunnskap om og forståelse for naturens prosesser. Av den enkle grunn at vi lever med og av naturen, hver dag, hele året. I sterk motsetning til den akademiske kontoristen som betrakter naturen utenfra, noe som han eller hun ikke er en del av. Gjerne med et idealisert og romantisk rovdyrsyn. Kanskje medlem av MDG også.

R & S gjør et poeng av at både rovdyr og mennesker tar livet av bytter, uten å spise dem. Det henvises blant annet til norske fryselagre. Det er sau det tenkes på. Det at rovdyr driver med overskuddsdreping er kjent.

Mennesket er en omnivore (plante- og kjøtteter) og har i hele sin eksistens i større eller mindre grad levd av kjøtt. Som homo sapiens sapiens (det tenkende menneske) er vi i stand til å vurdere behovet for mat gjennom året.

I Norge har vi siden 1930-tallet ført en landbrukspolitikk med hensikt å sørge for at befolkningen har mat til enhver tid og at bøndene skal være sikret avsetning for sine produkter. En vanskelig balansegang, som til tider har ført til perioder med underskudd og overskudd.

Etter en lang periode med underskudd av norsk lamme- og sauekjøtt, ble det fra 2016 noe overproduksjon. Dette reguleres gjennom et lager og selges ut. Dette lagret blir spist av mennesker og etter et svært godt salg av lammekjøtt hittil i 2017, er lageret nå nesten tømt. Nortura sin siste prognose viser da også at det i 2017 ventes en overproduksjon på kun 300 tonn.

Så påstår R & S at hvert 10. lam dør på utmarksbeite. Ifølge statistikken fra organisert beitebruk ble 6,09 prosent av alle lam tapt på utmarksbeite i 2016. Riktignok altfor høyt, men bare drøyt halvparten av det R & S påstår.

Så er det store fylkesvise forskjeller, både i nåtid og ikke minst i utvikling av tapstallet. R & S sammenligner det helt marginale sauefylket Vestfold og de relativt små sauefylkene i Agder med de tunge sauefylkene Buskerud og Oppland. Agder-fylkene er like mye rovdyrfylker som Buskerud og Oppland, jf. rovbasen (R/S peker på Oppland og Buskerud som rovdyrfylkene i sin sammenligning).

Å sammenligne disse fylkene er statistisk utfordrende pga. svært ulike sauepopulasjoner. Ser vi utviklingen over tid, så har også tapssituasjonen endret seg.

Jeg vil heller sammenligne Hedmark og Hordaland. I utgangspunktet begge store sauefylker. Hedmark huser store deler av ulvesonen og har store bestander av de andre rovdyra også. Hordaland har noe jerv, men er ellers noenlunde forskånet fra de andre store.

I 1970 ble 3 prosent av alle sauer og lam sluppet på utmarksbeite i Hedmark tapt. Denne tapsprosenten var noenlunde stabil til ca. 1990, da tapene steg drastisk med en topp i 2007, med 10,3 prosent tap. For så å synke og har nå stabilisert seg mellom 6 og 7 prosent. Men i Hedmark sluttet 30 prosent av sauebøndene mellom 2003 og 2013. I ulvesonen sluttet 41 prosent.

I ulvesonen har all utmarksbeiting opphørt og de gjenværende dyra er enten gjerdet inn eller flyttet på sommerbeite i andre deler av landet. Sågar beiter nå besetninger fra Rendalen i Sør-Trøndelag.

Hordaland hadde i 1970 et tap av lam og sau på utmarksbeite på 4 prosent. I 2016 var tapet 3 prosent. I Hordaland har sauetallet økt. Hvordan forklarer MDG forskjellen mellom Hedmark og Hordaland, annet enn med rovdyr?

Alle sauebønder har tap av dyr. Noen mindre, noen mer. Det er 15000 sauebønder i Norge, noen dyktige, noen mindre dyktige. Den gjennomsnittlige sauebonde er likevel en høyst oppegående person, som gjør så godt han eller hun kan. Alle vi sauebønder må gjøre en enda bedre jobb for å unngå at dyra våre blir syke, skadet eller dør. Likevel vil det skje. I fjøset, på jordet og på fjellet. Men, på et godt utmarksbeite uten rovdyr, opplever mange av oss at dyra blir mindre syke, at færre dør, at færre trenger medisiner, enn de som står inne eller på jordet.

Det er plass til dobbelt så mange beitedyr på utmarksbeite, enn det er i dag. Det vil kunne gi menneskemat produsert på arealer som ikke kan brukes til korn eller grønnsaker. Og for sauen sitt vedkommende, også materialer til klær i form av ull.

Utmarksbeite kan erstatte mat importert fra Brasil eller andre land langt unna. Mat produsert av dyr som får leve et liv så naturlig som det går an for et husdyr. Uten bruk av medisiner. Der avkomma får følge sin mor, lengre enn i all annen husdyrproduksjon. Jeg synes MDG kan reflektere over dette, i stedet for å trekke middelaldersk tankesett og rettssaker mot griser inn i rovdyrdebatten.

Stig-Runar Størdal, Foto: Rune Petter Ness