De som har kjempet for fraværsgrensen i videregående skole, jublet godt da den første statistikken kom. Imidlertid er det altfor tidlig å triumfere over mindre fravær.
Fraværsgrensen har ført til mindre fravær. Sjokkerende. Meg bekjent var ikke hovedargumentet mot grensa at den skulle være effektiv. Men, som med alle påbud og forbud, er det ikke kun snakk om de er effektive som er med i vurderingen om de skal innføres - og opprettholdes. Derfor er det noe arrogant å si til oss som er imot fraværsgrensa, at vi bare må holde kjeft.
LES OGSÅ: Fraværstallene stuper
Statistikken, som siteres for å bekrefte seieren, viser at fraværet har sunket med ca. to dager per elev. Det er ikke akkurat den største seieren i verden, spør du meg. Med tanke på alle som stryker, er det virkelig oppsiktsvekkende - som forfatter og professor Jan Ubøe påpeker i failed2learn.com 5.juli - ikke den beskjedne nedgangen, men den enorme variasjonen i fravær mellom fylker.
Mens det er 0,7 prosent av elevene i Sogn og Fjordane som stryker, er strykprosenten i Oslo tre ganger høyere. Som påpekt i lederartikkelen i Adresseavisen 8.juli, er det heller ikke sånn at mindre fravær medfører mindre frafall, noe som utvilsomt er målet til nåværende regjering.
Les også Signert: "Fravær til besvær"
Nå melder også Klassekampen at flere skoler ikke egentlig anvender regelverket, og at lærere har jobbet iherdig for å få elever gjennom. Så likheten står for fall der også.
Likevel kan jeg jo begynne med å anerkjenne at kampen ført av bl.a. elevorganisasjonen, og SV, ikke akkurat har vært særlig vellykket. Ikke minst har fokuset på at det er de aller svakeste som blir mest skadelidende av grensa, ikke vært vellykket retorikk. Grunnen til at det ikke har gått utover de svakeste, er ganske enkelt at antallet helsesøstre har økt under denne regjeringen. Dette parerer effektivt enhver form for enkel «dette rammer de svakeste»-retorikk.
Problemet er at selv om vi har flere helsesøstre, er det fortsatt slik at fraværsgrensa vil gå ut over de svakeste i størst grad. Vi vet fortsatt ikke hvordan den vil påvirke elevene på lang sikt.
Gang på gang gjentas det: Unge, ellers friske elever, blir syke av den norske skolen. Prestasjonspresset er rett og slett for høyt.Økt press medfører mer sykdom. Fraværsgrensen er å fortsette i denne retningen.
Likevel skjer det absolutt ingen ting. Det er helt spinnvilt, men vi har, i søken etter å få mer effektiv arbeidskraft presset ut av våre fremtidige borgere, tvunget dem til et liv med store problemer.
Studenter er blant de gruppene i samfunnet som sliter mest psykiske problemer. Heller ikke her gjøres det noen virkelige grep.Vi studenter kan ta oss fri, men det kan ikke videregående-elever. De må nå på skolen. Eller, som det sies så ofte, «de kan få legeerklæring».
Både skeptiske og positive til fraværsgrense
Problemet med et slikt resonnement er at det forutsetter kunnskap om egen psykisk lidelse. Å forstå at du for eksempel lider av sosial angst, eller depresjon, er ikke noe som bare kommer naturlig. Det gnager i deg lenge, uten at det egentlig former noen konkrete tanker i hodet ditt før etter lang tid.
Å anta at det er slik det skal være, er ikke uvanlig. Ikke før du en dag hører andres historie om deres opplevelse av lignende situasjon. Plutselig skjønner du hva det hele var. Den prosessen tar tid. Frem til da er du bare en av de som «skulker». Realiteten er at tanken på å dra på skolen, er forferdelig. Takler du ikke å gå på skolen, går det noen uker og plutselig er det ingen vits at du er der lenger.
Hele poenget med skolen - å få et vitnemål - forsvinner. Alle lovnader om at «lærere skal plukke opp de svake» og «vi har flere helsesøstre» er ikke verdt en døyt, fordi du allerede har skylt mulighetene til vedkommende ned i dass.
Marcus skuler ikke skolen slik som i fjor
Resultatene av fraværsgrensa vil komme til slutt. De vil imidlertid ikke manifestere seg i hvor mange elever som er på skolen, hvor mange som stryker eller hvor godt Norge gjør det på PISA-testene. Resultaten vil manifestere seg i en ung generasjon som vokser opp med stadig større psykiske lidelser, og et samfunn som dytter de enda lenger ut på kanten.
tarjeros@gmail.com