«Kor ska’ vi reis hen?» spør NRKs Viggo Valle i sitt populære radioprogram hver påske. Det samme spør nordmenn flest – nesten uopphørlig.

Vi er de nye reisende – i dag kanskje slik det er ment – et nyord for det som en gang ble kalt tater. (Er vi det? Nettopp fordi vi også er så flakkende, til dels også rastløse?)

Mange får ikke reist langt nok, ikke lenge nok – heller ikke så eksotisk og synlig nok. (Jeg insinuerer ingenting, men er det derfor så mange lar merkelappene – «taggene» som det heter i nytale – henge så lenge på koffertene når de har kommet hjem?) Se hvilke lange reiser vi gjør!

For noen er slike «smykker» signaturen på at de er de stadig søkende, mondene verdensborgere. Dermed har jeg ikke sagt at alle er det jeg tillater meg å kalle reisesnobber.

En turistopplevelse i Trondheim: Dessverre, kulturarven er ikke tilgjengelig, den er stengt av hele sommeren

For som de fleste vet: Man trenger ikke reise så langt. En skogstur fra Mostadmarka gjennom det innholdsrike fallet ned mot Selbusjøen kan også være en stor opplevelse, særlig når alle høstfargene er tent. Mer er det vel ofte snakk om en ren begeistring for det fjerne?

Men tilbake til den reisende uro: Stammer begeistringen like mye fra den opprinnelige interrail-generasjonen som ustanselig – eller i hvert fall svært ofte – var på farten med bare et brød og litt smør i den lett slitte ryggsekken? Ønsket om en tilsynelatende «fattigdom» krevde kanskje det?

I min ungdom var Spania definitivt «out», som det heter i moderne tale, – ikke på grunn av prisstigningen – som nå – men mer av politiske grunner. Unge sosialister reiste rett og slett ikke til Franco-Spania – der fasistene – nazistenes nærmeste venner – satt med den politiske makten uten at det hadde bakgrunn i frie valg.

Få også med deg Anna Lians kommentar med verdens korteste språkkurs

Franco var innsatt etter et kupp i 1939 som endt i borgerkrig og et regulært blodbad. Selv om «silen» etter hvert lekket så det sang, så – i hvert fall i prinsippet – leflet man ikke ubemerket med en fascist vi forbandt med Adolf Hitler.

På den annen side var det de nærmest latterlig lave prisene da. Og rødvinen var bortimot gratis! Her var det bare å pøse på – særlig for norske pensjonister som kunne bygge eller leie seg et sommerhus for en billig penge.

Men også Spania ble etter hvert medlem av EU, og det som hadde vært billig, ble dyrt. Nå pekte pilene stadig lenger sørover, mot det vi godt kan kalle u-land. Men turisme har også sine gode sider. Den gir inntekter også til fattige land – om ikke alltid de fattigste – blant verdens befolkning.

Opptatt av debatt? Les også: «Vær stille. Hvis jeg hører deg snakke i telefonen skal jeg kaste deg av bussen»

Men verden «snur», som det heter. Noen som husker oljeriggen Ocean Traveler som ble tauet fra Mexicogolfen over til norskekysten for mange tiår siden for å lete etter olje? Vi lo godt da – også vi pressefolk som var invitert på seminar hos Shell. Olje? Her? Først boret riggen «tørt». Men så – ved andre «kastet» – var det fast fisk. Siden har det grå gullet flommet og flommet – ikke minst over Norge, men også andre nærliggende land.

I Danmark har man nettopp gjort en stor og godt dokumentert undersøkelse som punkterer bildet av de eldre som fattige og «forarmet», som det heter på dansk. Tittelen i avisen Politiken er ikke uten kjent dansk ironi: «De ældre bliver rigere og rigere – især de rigeste». Den kunne nok vært gjentatt også på norsk. Den punkterer definitivt bildet av eldre som forarmet og fattige. Gode pensjonsordninger og et lengre arbeidsliv løfter økonomien, men den løfter altså de rikeste mest.

Mer debatt: Et varsko til foreldre! Ta ansvar for barna

Med innføringen av de danske arbeidsmarkedspensjoner har en hel generasjon dansker fått råd til å gå i pensjon. Ordningen forplikter lønnsmottakere og arbeidsgivere til å betale en fast prosentandel av lønnen hver måned. Men etter som det er lønnens størrelse som avgjør hvor mye den enkelte rekker å spare opp, er det bygd opp en uunngåelig ulikhet inn i systemet, mener tidligere overvismann (ja, det heter faktisk det på dansk), økonomiprofessor Torben M. Andersen.

Slik er det i Danmark, ikke uten ulikheter med Norge. Ikke bare har vi opplevd hele oppturen etter andre verdenskrig med oppbyggingen av en velferdsstat, gratis utdannelse og pensjonsformuer. Vi er mer «unge» enn før, både å se på, høre på og funksjonsmessig. Dessuten – penger avler penger.

Og enda mer – forskere har funnet ut at det som heter levetidspotensialet er langt større enn antatt.

Men vi har trolig likevel fortsatt for sprø bensubstans til at vi kan gå ut og «slå stiften» i pur glede?

Hør våre kommentatorer snakke om sommerferie, Starmus, Midbyen og valgkampen

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter