Er verden klar for en feministisk superhelt i stor eventyrfilm? «Wonder Woman» blir sannsynligvis sommerens filmslager og et diskusjonstema også i Norge.

Denne uka er det norsk premiere på sesongens mest populære og omdiskuterte film i USA. «Wonder Woman» handler om en amasone med superkrefter som redder verden og avgjør 1. verdenskrig.

Tegneserieaction i stort, påkostet filmformat er fast takst i sommersesongen. Det spesielle med «Wonder Woman» er at den både ligner en god gammeldags guttefilm og er et feministisk eventyr med humor og snert. Dessuten er den minst like god som de fleste mer tradisjonelle, machopregede superheltfilmene.

I USA startet bråket og diskusjonene om «Wonder Woman» lenge før verdenspremieren. Da flere amerikanske kinoer inviterte til spesialvisninger, uten adgang for menn, skapte det høy temperatur i sosiale medier. Kinoer ble innklaget for diskriminering. På Twitter har menn som ikke har sett filmen beskyldt den for å spre mannshat og feminisme.

Et nærbilde av armhulene til hovedrolleinnehaver Gal Gardot har skapt en egen debatt, med beskyldning om digital bleking og hårfjerning fra amasonekrigerens armhuler. FN har utnevnt Wonder Woman til æresambassadør, som forbilde for kvinner og jenter. Det har ført til nærmere 45 000 underskrifter i protest, med rollefigurens seksualiserte framtoning og påkledning som motargument. Batman, Ironman og Superman aner neppe hvor heldige de er.

Super mann med skjold: Chris Evans som Captain America.

Diskusjonene om «Wonder Woman» sier mye om hvor utrolig mannsdominert action- og superheltfilm er. Lenge har det vært etterlyst filmer med kvinnelige superhelter og superheltfilmer regissert av kvinner. Svaret til Hollywood har vært biroller, som Zoe Saldanas Gamora i «Guardians Of The Galaxy» og Scarlett Johanssons Black Widow i «Avengers» og «Captain America».

Kjønnskritikken har også blitt møtt med at publikum ikke vil ha kvinnedrevne superheltfilmer. Stjerneeksempel har vært «Catwoman» med Halle Berry fra 2004. Den floppet, og ødela karrieren til både Berry og den mannlige filmskaperen. Én elendig superheltfilm med kvinnelig hovedrolle har tilsynelatende veid tyngre enn hopen av middelmådige/skuffende filmer av og med menn.

Derfor er det banebrytende at «Wonder Woman» har blitt overveldende suksess hos publikum og kritikere i USA. På et par uker har filmen spilt inn over 200 millioner dollar. Regissør Patty Jenkins har fått ære for en frisk og underholdende storfilm som har slått besøksmessig knockout på sommerens øvrige storfilmer «Alien: Covenant», «Pirates Of The Caribbean» og «The Mummy».

Filmens brede appell ligger i at den i tillegg til å være en feministisk fabel er en solid, gammeldags eventyrfilm. Wonder Womans ferd fra amasone i gresk mytologi til kamp mot krigshissere under 1. verdenskrig, er minst like sjarmerende, spennende og morsomt som Captain Americas filmeventyr.

Om Dagbladet ble det i sin tid sagt at avisa var mot prester, men for kvinnelige prester. På lignende vis vil «Wonder Woman» gjøre det mulig å være mot superheltfilmer, men for kvinnelige superheltfilmer.

«Wonder Woman» er verdt å se og diskutere. Figuren ble skapt i 1941, av William Moulton Marston, laget som en superhelt både jenter og gutter kunne se opp til. Etter påtrykk fra Marstons kone ble helten kvinne, inspirert av kvinnekamp i forrige århundre. På 40-tallet ble tegneserieheltinnen beskyldt for å være uanstendig og lesbisk propaganda.

Det er på høy tid å røske i de forslitte kjønnsbildene som preger mange av de store actionfilmene. På pressekonferansen i Cannes til den beste actionfilmen i nyere tid, «Mad Max: Fury Road» i 2015, spurte en kanadisk journalist hovedrolleinnehaver Tom Hardy om han ikke var overrasket over at det var så mange kvinner i filmen. Var ikke dette en mannsfilm?, la han jovialt til. Tom Hardy så oppgitt på ham og svarte kort og godt: «Nei». Menn bør heller ikke la seg skremme av «Wonder Woman». Tvert i mot.

Les også «Nå kommer 80-90-tallet og tar oss»

Følg Adresseavisen på  Facebook ,  Instagram  og  Twitter