Terrorisme forandrer staten. Det har skjedd før at myndighetene har utviklet nye metoder for overvåkning og kontroll.
Terrorisme ryster London. Før London var det Manchester. Før Manchester var det Paris. Myndighetene rykker ut med etterforskere og ekstra overvåkning. Mediene rapporterer alle detaljer. De leder an i en nødvendig debatt. Men de fokuserer som oftest på det dramatiske, det umiddelbare og det individuelle. De nevner hvordan terrorisme endrer Europas partipolitiske landskap, men går sjelden i dybden. De diskuterer sjelden hvordan terrorismen forandrer staten. Og de nevner aldri at alt dette har skjedd før.
Vi er ikke hjelpesløse i kampen mot terror
Det kan være nyttig å minne om den terrorbølgen som skyllet over Vesten for om lag 100 år siden. Den begynte i siste kvartal av 1800-tallet og tiltok i styrke før den ble hurtig glemt etter utbruddet av første verdenskrig. Rundt 1890-tallet ble flere stats- og regjeringsoverhoder drept av terrorister. Frankrikes president Marie Sadi Carnot ble dolket ned i 1894; Spanias statsminister Antonio Canovas del Castillo ble skutt i 1897; Østerrikes keiserinne Elizabeth ble stukket til døde i 1898; Italias kong Umberto I ble skutt i 1900; USAs president William McKinley ble skutt i 1901. I tillegg eksploderte bomber på kafeer og i restauranter i Europas storbyer hvor de drepte og kvestet vanlige borgere.
LES OGSÅ KOMMENTAREN: Vi risikerer å gjøre som terroristene vil
Datidens aviser presenterte ofrene og drøftet gjerningsmennene. Det var alltid menn – unge, anarkistiske menn. Aviser over hele Europa tegnet det samme bildet av den typiske terrorist: en skjeggete anarkist med en rund og rykende bombe i hendene. Joseph Conrad bidro til bildet med «The Secret Agent» (fra 1907). Det er en innsiktsfull roman som drøfter samrøret mellom fremmede makter, propaganda og mistilpassede unge menn som lar seg forføre av doktrinen om «handlingens propaganda».
Intet er hellig for terrorister
Ifølge denne doktrinen ville terrorhandlinger føre til at myndighetene reagerer med vold. Dette vil fange folks oppmerksomhet og få dem til å innse at staten er et voldsapparat. Når folk i tillegg innser at staten kun tjener den rike elitens interesser, vil de vende seg mot staten og slutte seg til en progressiv kamp for felles frihet.
Terroristene fikk rett i at staten slo tilbake mot terroren. Myndighetene bevilget mer penger til politiet og utviklet nye metoder for etterforskning og overvåkning. Anarkistene fikk også rett i at terroren fanget publikums oppmerksomhet. Folk leste om terroraksjonene, om politiets etterforskning og om arrestasjonene. De fulgte rettssakene. Publikum fulgte fascinert med når anarkistene sto på anklagebenken og presenterte sine politiske argumenter. Anarkistene tok imidlertid feil når de trodde at vanlige mennesker lot seg overbevise av argumentene. Tvert om, vendte vanlige folk seg mot anarkistene i dyp avsky.
LES OGSÅ KOMMENTAREN: Vi risikerer å gjøre som terroristene vil
Terrorhandlingene fikk helt andre følger enn de anarkistene hadde antatt. Handlingene skapte ikke solidaritet blant arbeiderne og motstand mot staten; de skapte isteden økt fremmedfrykt. De svekket ikke staten; de styrket den. Myndighetene utviklet nye metoder for overvåkning og kontroll. De fotograferte terroristene. De samlet bildene i mapper sammen med beskrivelser av høyde, vekt, farge på hår, hud og øyne. Disse mappene – som franskmennene kalte portrait parle – tiltrakk seg samfunnsvitere som begynte å sammenligne fotografier, biografier og anatomier. De målte neser, ører og hodefasong i jakten på biologiske fellestrekk som kunne avsløre den forkvaklede sjels biologiske uttrykk. De drev frem rasehygienen som fag. På 1890-tallet utviklet britiske rasehygienikere en ny og enda mer lovende sporingsteknikk basert på fingeravtrykk.
Terrorismen var internasjonal. Følgelig måtte antiterrorarbeidet også være internasjonalt. Myndigheter i flere land begynte å samarbeide systematisk over grensene. De arrangerte internasjonale politikonferanser for å dele opplysninger – en utvikling som banet veien for internasjonale organisasjoner som Interpol. De utviklet nye metoder for grensekontroll slik at de kunne følge med på hvem som kom inn i landet. Det moderne passet ble utviklet på denne tiden, oppmuntret av økende fremmedfrykt og innvandrerskepsis.
I dag står statene i vest overfor en ny terrortrussel. Nå er det imidlertid ikke anarkister som sprer frykt og usikkerhet, men radikale islamister. For over 100 år siden hadde politi, politikere og vanlige folk vanskelig for å forstå anarkistene og deres doktrine om handlingens propaganda. I dag har de vanskelig for å forstå salafismens doktrine om jihad. For de fleste anarkister var handlingens propaganda en ubegripelig doktrine; den svertet dessuten anarkismen som helhet. Det er i dag svært få muslimer som støtter de islamistiske jihadistene; denne doktrinen har brakt hele islam i vanry.
For 100 år siden representerte terroren et stort paradoks: anarkistene ønsket å svekke staten; isteden styrket de den. Den bidro til at myndighetene utviklet effektive teknikker for etterforskning og overvåkning. Det er verdt å huske dette i en tid hvor kampen mot terror igjen raser. Når behovet for overvåkning øker ettersom IS presses tilbake i Syria og hvor fremmedkrigere begynner å se nederlaget i øynene, og ønsker å vende tilbake til de vestlige landene de kom fra. Når mulighetene for overvåkning er store, fordi digital teknologi har skapt et gjennomsiktig samfunn hvor alle borgere uopphørlig etterlater seg elektroniske spor.
torbjorn.knutsen@ntnu.svt.no