I dag fyller vi 38 år. Jeg og magen min. Kanskje er det på tide å slutte fred?
«Størrelse 40? Det tror jeg blir alt for stort for deg», sier den sylslanke butikkansatte og måler meg med blikket. «Jeg har samme bukse selv, og måtte gå ned to størrelser», legger hun til, og gir meg bestemt én størrelse mindre enn jeg ba om.
Jeg lar meg smigre, tar i mot buksa og gjør et hederlig forsøk på å få på meg skiten. Uten hell. «Dette går nok ikke…», hviskeroper jeg fra prøverommet, rød i fjeset. «Er du sikker? De fleste går jo også ned noen kilo før sommeren, kanskje den passer om noen uker», insisterer hun i butikken. Sukk, fornedrelsen. En av utallige lignende scener fra et liv i skam. Et liv i krig med min egen mage.
Les også: Jenter og gutter på 13 år skal ikke ha behov for å kjøpe rynkekrem eller slankepiller
For å være ærlig: Det er jeg som har vært dum. Magen har stort sett vært grei, jeg har bare ikke satt pris på den. I stedet har jeg veid og målt, og funnet den for tung, for stor, for myk, for dissete, for bleik, for synlig. Ja, der har du det. For synlig.
Jeg har gått så mange år i altfor trange bukser. Jeg har brukt så mange timer av livet mitt på å kamuflere, gjemme, desperat prøve å rette ut alle bulker. På å prøve å forsvinne. Bli borte. Jeg har kledd kroppen min i svart, ikke fordi jeg sørger, men fordi jeg mener den ikke fortjener fargene.
Sånn har det vært siden jeg var 12-13 år. Omtrent samtidig som jeg begynte å ønske meg en spiseforstyrrelse, slik de aller tøffeste jentene hadde. Men viljestyrke har aldri vært min greie. Jeg liker smør. Jeg liker brød. Jeg liker å være mett.Og derfor har jeg alltid hatt bulker, alltid vært selvbevisst, alltid stått foran speilet og vurdert hvilken genser som er mest tilgivende. Alltid tenkt at alt hadde vært annerledes om jeg bare gikk ned tre kilo. Ikke mer, jeg ber ikke om mirakler. Bare tre kilo.
Les også kronikken: Når det sunne blir usunt
Vi snakker om det i smug, jeg og venninnene mine. De flinke, fine og friske venninne mine, som til sammen har født minst et fotballag. Vi snakker om at vi ikke bør snakke om det. At vi er for gamle og kloke til å bruke energi på sånt, og at om vi prøver å slanke oss, så handler det selvsagt om helsa og ikke forfengelighet, ikke sant?
Og så snakker vi om at vi ikke må la ungene våre høre at vi snakker om det … For ungene våre skal ikke bli som oss, det skal de slippe. Enn så lenge.
For selv om mange nå roper ut og opp, og protesterer mot både kroppshysteriet og sommerkropphelvetet, så tror jeg ikke på noen snarlig endring. I alle fall ikke for min del.
For med samme beundring, misunnelse og respekt som jeg så på de tynneste jentene i tenåra, ser jeg nå på alle de stramme, magre damene på min egen alder.
Les også: Siste nytt fra rumpefronten
De som sier nei når det blir servert kake på jobben. De som jobber hardt, trener hardt og spiser lite. Jeg ser på dem mens jeg kjenner buksa mi stramme, og jeg lurer på om jeg noen gang kommer til å kunne spise kake uten å tenke at jeg egentlig ikke burde gjort det. Og alt dette gjør meg så inderlig trist. At jeg fortsatt ikke kan si at nå gidder vi ikke dette lenger, nå krangler vi ikke mer. At jeg ikke bare kan gi magen min kred for å fungere som den skal, for å ha båret frem to barn, for å sørge for at jeg lever.
Og at det er mer enn godt nok. Jeg skulle så gjerne avsluttet med litt optimisme, et håp om at jeg og magen min skal finne tilbake til hverandre. Men jeg tror det er for seint for det.
Det er mulig vi kan slutte fred, men jeg tror ikke vi kommer til å bli bestevenner. Det er for mye som er uoppgjort. For mye gammelt grums, for mange stygge ord.
Det eneste jeg vet, er at jeg skal gjøre det jeg kan for å ikke la min dårlige magefølelse gå i arv til mine tre døtre. Og for at de skal kunne spise alle sine kakestykker med frydefull glede, og nyte hver eneste munnfull.
breddefotballfrue@gmail.com