Film og tv-sommeren ligner mer og mer et spøkelse fra 80-90-tallet. «Alien: Covenant», «Twin Peaks» og «Baywatch» bader i gammel suksess med vekslende hell.

I løpet av få uker har Ridley Scott kommet med en ny «Alien»-film, David Lynch har hatt premiere på en ny sesong av «Twin Peaks» og «Baywatch»-filmen er klar for kino.

Sjelden har jeg hatt sterkere følelse av at tida har stått stille. Vel å merke før premierene. Etter å ha sett årets utgaver av «Alien», «Twin Peaks» og «Baywatch», er det fristende å hevde at retro- og oppfølgermanien i populærkulturen har gått for langt.

Noen bør si «Det er nok nå!» og heller lage eller se fersk underholdning som blir husket om 30 år. Det blir neppe noen av de ovennevnte, med et lite, mulig unntak for «Twin Peaks», avhengig av hvordan serien går i mål.

Les også kommentaren «Nicole Kidmans sterke comeback»

Ridley Scotts «Alien» hadde premiere på kino i Trondheim 12. januar 1980. Da hadde Norge én tv-kanal. Det som da var tidenes mest snikende, skremmende skrekkfilm fra verdensrommet, kan i dag sees som en tidsmarkør og innledning av 80-tallet i populærkultur i Norge.

Ridley Scott fulgte opp med omtrent like banebrytende «Blade Runner» som fikk fremtiden og 80-tallet til å se ut og låte som aldri før. «Alien» fikk sterk oppfølger med «Aliens» i 1986 av James Cameron. Sammen med «Gudfaren» er den av unntakene fra regelen om at oppfølgere aldri er like gode som originalen.

Ny alien: Katherine Waterston er årets kvinne mot romvesen i «Alien:Covenant».

Nye «Alien Covenant» er en underholdende, brukbar oppfølger, selv om den har skuffet i kinobesøk i USA. Som de siste omdreininger i «Star Wars»-franchisen prøver den å gi fansen mer av det som var eventyrlig i først film, i høyere tempo, med mer handling. De som så «Alien – den åttende passasjer» (med 18-årsgrense i 1980) vil aldri glemme scenen da brystet til John Hurt ble sprengt av en alien. Nå er disse seerne i slutten av 50-åra og oppover.

«Twin Peaks» markerte starten på 1990-tallet i populærkulturen i Norge. Den norske premieren 17. november ga serien øyeblikkelig kultstatus. Den ble serien alle snakket om, og gjerne refererte til. Høyt og lavt, stilig og kult, ekkelt og fascinerende.

De to første sesongene ble en mektig forpost til den nye amerikanske tv-seriekulturen, med ledende filmskapere i uforutsigbart serieformat. De fire episodene av 2017-utgaven som hittil er offentliggjort, kjæler ikke med originalen og fansen som «Alien: Covenant». Snarere tvert imot.

Selv om flere av figurene fra originalen dukker opp, er den brede leken med såpeopera og småstedsdrama tonet ned til fordel for David Lynch på sitt mest sære, skrudde og vanskelig tilgjengelige. «Hva slags ræl er dette?», sa en kollega etter de to første episodene. Det er lett å skjønne reaksjonen, men også noe av rosen og fascinasjonen andre uttrykker.

Mens spørsmålet i den første serien var «Hvem drepte Laura Palmer?», kan man denne gang lure på hvilken dimensjon Dale Cooper egentlig befinner seg i. Lynch har beskrevet den nye serien som en 18 timer lang film. Det er dristig å presentere så speisa og skrudd tv-drama, med så mye tyggemotstand.

Originale «Twin Peaks» var David Lynch på hans bredeste og mest tilgjengelige. Årets utgave er mest og best for venner av Lynch på hans mest høytsvevende, som i kinofilmene «Twin Peaks: Fire Walk With Me» (1992) og «Inland Empire» (2006). Han får neppe mange nye fans med årets «Twin Peaks».

«Baywatch» markerte i januar 1993 starten på TV2s 90-tallduell med NRK i kamp om de store amerikanske tv-seriene. TV2 satset yngre og frekkere enn NRK. Som i lettkledd badevaktaction og krim fra stranda i Los Angeles i smart motprogrammering mot «DaCapo» med Vidar Lønn-Arnesen og Gunvor Hals på statskanalen.

Mer strand: Alexandra Daddario og Ilfenesh Hadera i «Baywatch»-filmen.

Filmversjonen har fått hard medfart av amerikanske som norske anmeldere. Selv med to av Hollywoods mest populære mannskropper (Dwayne Johnson og Zac Efron), samt gjesteopptreden av seriens gamle stjerner, er det vanskelig å se for seg at «Baywatch» vil slå an i år, med lang og plump strandaction med mer vekt på peniser enn pupper.

Det kan være fristende å bli revet med av oppmerksomheten rundt oppfølgere, samt minner fra originalene. Heldigvis har året bedre fiksjon i levende bilder å by på. «The Handmaid's Tale» er TV-serien vi bør se og snakke mer om i år. Den er 2017 og helt fantastisk. Bedre enn det meste fra 80- og 90-tallet, til og med. Men det er en annen historie.

Les også «13 ting å lære av Clint Eastwood»